Saras og Abrahams heiarop
Kall? Har Gud et kall til meg? Et kall til å krysse grenser? Et kall til å oppsøke helt ukjente områder og leve i en helt ukjent kultur?
Jeg har møtt unge som baler med slike spørsmål. De har hørt bibelord om å krysse grenser. Kanskje har de hørt om Sara og Abraham som dro uten å vite hvor de skulle. Nå kverner det i hodet: Vil Gud noe spesielt med mitt liv? (Heb 11:8).
Ingen bør blindt følge alle innskytelser. Men for mange har en innskytelse blitt til noe mer. Noe som de kjenner igjen når de hører forkynnere bruke begrepet kall.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I samtaler med slike unge kristne er det godt å lytte til heiarop ala Saras og Abrahams – og merke oppmuntringen. For de to sier: Vi dro. Vi tok Gud på ordet. Livet ble ikke enkelt. Vi opplevde oss som fremmede på jorden (Heb 11:13). Men Gud hadde en plan med oss. Et oppdrag. Han ledet oss, bevarte oss … og nå er vi her. I vårt egentlige «fedreland» (Heb 11:14). Gud holdt sine løfter.
Ingen av oss er noen ny Abraham eller Sara. Men heiaropet fra deres munn er entydig: På vandringen mot «fedrelandet» har Gud er særlig oppdrag også til deg. Uansett alder. Og Gud svikter ikke verken i glade dager eller i krisene.
