Pride: En trussel eller en mulighet?

Vi anvender julen og juletreet, en opprinnelig hedensk skikk, til å formidle og feire vårt eget budskap om Guds kjærlighet og nåde. Hva holder oss tilbake fra å gjøre det samme med Pride og med regnbuen?

Som homofil og adventist har jeg hittil selv ikke gått i Pride-paraden av ulike grunner. Noen av dem tar Øivind Benestad for seg i hans siste debattinnlegg.

En annen grunn, som Benestad ikke tar for seg, er at jeg som homofil opplever paraden fremdeles som stigmatiserende. At den formidler karikaturer av homofile som løsslupne og hyperseksuelle fetisjister. For, det er det ekstreme i paraden som dessverre får det meste av fokuset. De som skriker høyest får det meste av oppmerksomheten.

Likevel skulle jeg ønske at flere kristne kunne forstå intensjonen med Pride-bevegelsen – nemlig å vise solidaritet med mennesker som har blitt kriminalisert for hvem de er og som fremdeles blir det verden rundt. Det er nemlig dette Pride handler om for de fleste av oss skeive.

Det er mange kristne som feirer jul eller har juletre i desember. Juletreet og det å pynte det er som mange vet opprinnelig en hedensk skikk som har ingenting med kristendommen å gjøre. Over tid har imidlertid juletreet og julen fått en totalt annen betydning enn det de hadde opprinnelig. I dag assosierer de fleste det med feiringen av Jesu fødsel, fremfor norrøn tro og tilbedelse av trær. Juletreet og julen illustrerer et viktig poeng: Nemlig at symboler, slik som Pride, paraden og flagget, ikke er statiske. De er i endring. De tolkes forskjellig.

Når Benestad eller andre bruker kritikk av foreningen Fri og deres agenda som et argument imot Pride, så glemmer de noe helt vesentlig. Foreningen Fri eier ikke Pride eller regnbueflagget, like så lite som Den norske kirke eier julen eller juletreet. Begge er med å arrangere de norske feiringene, ja.

Men å si at Pride handler om Fri sin agenda, er som å si at julen handler om Den norske kirkes agenda. Det er åpenbart helt feil og misforstått. I begge tilfeller handler det om noen historiske bevegelser og dypere prinsipper. Prinsipper som kjærlighet, nåde, likeverd, menneskeverd og solidaritet med de undertrykte.

Pride-bevegelsen oppstod ikke av et behov for å feire det å være skeiv; den oppsto av nødvendigheten av å markere skeive menneskers rett til å leve uten å bli forfulgt og diskriminert. Istedenfor å gå til angrep på Pride fordi man er uenig med dets aktører og arrangører eller misliker dets uttrykk, kan man som kristen på ens egen måte anerkjenne solidariteten som Pride-bevegelsen handler om, og vise skeive søsken solidaritet og kjærlighet som Jesu etterfølgere!

Om vi kristne benyttet Pride-måneden, juni måned, til å eksplodere med solidaritetstegn overfor skeive og andre mennesker på vår egen måte, så kunne vi muligens gjort det om til noe nytt og muligens enda bedre enn aktørene som har arrangert Pride til dags dato!

Det eviggrønne treet er et passende symbol på livets tre, og korset. Juletreet er vakkert. Hva med regnbuen? Hvor passende ville det ikke ha vært med kristne regnbuer, det vakre symbolet på Guds nåde, vaiende på en helt ny måte i de kristnes rekker?

Hvor passende er det ikke for den kristne å feire budskapet om Guds enorme kjærlighet og nåde mot alle mennesker uavhengig av kjønn, rase, legning, religion, status, nådegave eller talent – et mangfold av mennesker, syndige som sådan, men likevel ønsket og elsket av Gud! For det tror vi jo, gjør vi ikke?

Istedenfor å kritisere samfunnets forsøk på å fremme likeverd, solidaritet og kjærlighet, så kan vi kristne anerkjenne de gode prinsippene bak og være med å skape selve uttrykket om til noe enda bedre. Skal vi være salt i verden, må vi blande oss med det som skjer i verden.

Avstand frelser ingen. Om vi kan våge å tro på en nær Gud som kan skape noe godt ut av vårt syndige jeg, så kan vi også våge å tro at vi som Jesu etterfølgere kan være med å skape noe godt ut av et så utbredt og positivt ønske om å vise solidaritet og kjærlighet til undertrykte mennesker som Pride representerer.

Fra Galaterne 3,8-9: «Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: ‹I deg skal alle folkeslag velsignes.› Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende ­Abraham.»

Istedenfor å bruke samfunnets mangler og feil som unnskyldning til passivitet, hvorfor ikke gjøre slik som vi har gjort med julen – bruke Pride sin enorme oppslutning til å formidle Jesu solidaritet med de undertrykte på vår egen måte?

Hvorfor ikke skape en ny kristen tradisjon? Hvorfor ikke bruke vår egen regnbue som symbol på Guds kjærlighet og nåde? Hvorfor ikke gå ut og være til velsignelse for skeive mennesker? Hva har vi egentlig å tape på dette?

Hilsen en homofil adventist.