Pensjonister og andre misjonærer

Andreas Nordli, leder i Ungdom i Oppdrag, har utfordret norske kristne, Syden-farende pensjonister til å tenke nytt om hvilket land de skal realisere drømmen om sol og varme i. Utfordringen utløste overraskende sterke reaksjoner.

«Jeg skulle ønske noen av dere kunne gjort noe annet enn å bo i Spania. Jeg skulle ønske noen av dere kunne melde dere til tjeneste i misjon», skrev Nordli i spalten «Globalt perspektiv» i Dagen 15. juni. Og han fortsatte: «Istedenfor å flytte til Spania, vil du vurdere å flytte til Tyrkia? Eller Jordan? Eller Marokko? Eller et annet muslimsk land?»

Andreas Nordlis anliggende var å utfordre norske, kristne pensjonister til å bruke livserfaring, kompetanse og evner til å fremme Guds rike i muslimske land, der åpenheten for evangeliet mange steder er stor – der de faktisk har en fordel som pensjonister, fordi respekten for eldre mennesker gjør at man blir lyttet til.

Da er det trist å høre at misjonslederens utfordring blir møtt med svært sterke, ja, nærmest hatefulle reaksjoner. Han har fått eposter der folk spør om UiO vil sende pensjonister i døden, til halshogging og korsfestelse, siden han oppfordrer dem til å dra til et muslimsk land. «Tanken var nok god, men du verden så feil det blir med pensjonistmartyrer,» skriver en mann på dagen.no.

Responsen avslører for det første manglende kunnskap om situasjonen i den muslimske verden. Forholdene varierer fra land til land. Det er absolutt mulig å være et vitne for Jesus i mange muslimske land uten å sette seg selv i fare. For det andre avspeiler reaksjonene en sterk frykt for islam.

Å være kritisk til islam som religion og ideologi er fullt ut berettiget. Det er all grunn til å advare mot den undertrykking og brutalitet som denne religionen er opphav til. Men samtidig må vi ikke glemme at muslimene, enkeltmenneskene, trenger å høre evangeliet om Jesus. Hvis islamfrykt gjør at misjonsfolket taper misjonen av syne, er det mer enn trist. Da er det en synd vi må omvende oss fra.

Derfor er det godt at Andreas Nordli utfordrer kristne Spania-farere til å tenke nytt. Selvsagt kan kan man være et Jesus-vitne i Spania, slik Nordli selv presiserer, men det kan også tenkes at det finnes enda mer givende destinasjoner for pensjonister med reiselyst.

Å oppfordre kristne Spania-pensjonister til å tenke nytt, er fint. Å kritisere dem som likevel velger Spania (eller Kreta eller Italia) skal vi likevel passe oss for. Det understreket også Nordli i teksten sin. For hva da med de mange av oss som verken reiser til Spania eller Tyrkia for å fortelle om Jesus? Hva med oss som vet med oss selv at vi er kalt til å være vitner, men som må erkjenne at vi sjelden eller aldri deler evangeliet med andre – og slett ikke med muslimer som kommer til Norge, enda vi liker å tenke om oss selv at vi er et misjonsfolk. Nordlis utfordring treffer nok en og annen pensjonist i Spania, men den treffer mye bredere enn som så. Den treffer oss alle.

Og dessuten: Hvis kristne misjonærer bare skulle dratt til områder som var absolutt trygge og fri for risiko, hvor mange var det da som hadde fått høre evangeliet? Ville vi fått høre det selv?