Overflod

I Dagen leser jeg om det forkastelige nåtidsordet KASTER. Etter statistikken kaster vi 42 kilo mat i søppla hvert år.

Sitter nok i glasshus når jeg drister meg til noen refleksjoner. Men som sagt har jeg tråkket i salaten tidligere også. Så en gang fra eller til betyr kanskje ikke så mye.

Vel. Jeg kan ikke la være være å tenke på at man i tredveåra ble nektet kneipbrød i matbua fordi fattigforstanderlappen var brukt opp. Jeg var heldig. Det manglet ikke kneip i vårt hjem. Kansje det faktisk hadde noe med nøysomhet å gjøre. Å kaste mat var i hvertfall forkastelig. Mors sterke blikk ordnet det.

Så hopper jeg til dagens situasjon. Heldigvis henger 30-årene i meg, selv om jegs selvfølgelig ikke ønsker dem tilbake. Jeg er ikke flink nok, men prøver i min alenetilværelse ikke å la brødet blir for hårdt til å tygge i. Men mine kjære flyvende venner får nyte godt av harde smuler. Likevel føler jeg meg truffet midt i “overflod av daglig brød” at jeg ikke kjenner min besøkelsestid sterk nok.

Uomtvistelig har vi et ansvar for å dele med dem som sulter. Jeg tenker ikke i første omgang på tiggerkoppen, men det at jeg nettopp leser om at den verste sultkatastrofen på 70 år kan være under oppseiling på Afrikas Horn. Kansje den påminnelsen bør la oss springe til med et skikkelig bidrag til Kirkens Nødhjelp eller andre hjelpeorganisasjoner. Vi har vel de fleste av oss overflod å gi av. Vi skylder verdens fattige både å tenke på dem og å gi.