Om troverdig bibeltolkning

Det grunnleggende med å ha Jesus til Herre er at Han og ordet Hans får forme oss, og ikke at vi får forme ordet Hans. Dette er å være en Jesu disippel.

Vi er da døpt til å lære å holde alle Jesu befalinger, og derfor også apostlenes lære (Joh 16:12). Dette innebærer å seriøst studere Bibelen og finne ut hva dette betydde på tidspunktet det ble sagt og skrevet, og hva det innebærer for oss i dag. Vi kan ikke endre en forståelse av et bibelvers uten at vi gjennom grundige studier har funnet ut at det ikke er hold i den gjeldende tolkningen.

Det er bra at teologer tar opp utfordringen fra tidsåndens verdier, for å sjekke om vi har forstått bibeltekster rett. For å sikre at slik tolkningsarbeid er troverdig – at det er utledning av teksten og ikke innlesning i teksten – har vise historikere gitt oss tolkningsregler. Disse byr oss å la bibeltekst (og kontekst) forklare bibeltekst, la det sentrale ha forkjørsrett framfor det perifere, og la det klare ha forkjørsrett framfor det uklare.

Av dette følger at i en konkret sak skal vi la det klare i saken ha forkjørsrett, og la det sentrale til saken ha forkjørsrett, hvis ikke kan vi gjøre vold på teksten og drive innlesning (eisegese). Vi kan altså ikke forandre teologi på bakgrunn av ønsker eller usikkerhet – som det store bruk av ordet «trolig» viser. Trolig er ikke det samme som troverdig, men viser at her er det en usikkerhet.

Saken om tjenestedeling er et slikt krasj-punkt med tidsåndens verdier. Da bør en sjekke om en har forstått bibelversene rett. Når de bygger teologi på den praksis som sies om Føbe, Priscilla, Junia(s), Maria Magdalena, kvinnelige dommere eller profeter eller Gal 3:28, så bygger alt dette på usikkerheter, eller bibelvers som taler om andre ting som er perifere til saken.

Her går mange vill. Disse versene kan være en god tilskynding til å studere Bibelen nærmere, men disse må vike når en har klarere, mer konkrete og til saken mer sentrale bibelvers. Dette gjør ikke Kjetil Jensen. De sentrale bibelvers er 1.Kor 14:34–38 og 1.Tim 2:8–15.

Skal en alvorlig prøve å sikre seg at nytolkninger ikke bryter med Skriften, bør en, som i matematikken, sette prøve på svaret. Da ser vi at Oddvar Søviks og Jensens utledninger bommer. Det er klart av sammenhengen at det sterke forbudet i 1.Kor 14:34 ikke gjelder all tale. Søvik tolker det ut fra vers 35 å være gifte kvinners lærespørsmål i menigheten til sine ektemenn, eller umodne kvinner, og Jensen tolker det å gjelde skravling, alle situasjonsbestemte problemer som gjelder et sted til en bestemt tid.

Men setter en prøve på disse svarene ser vi at dette ikke forklarer hvorfor det i vers 33 sies å skulle gjelde i alle menigheter. Begrunnelse er også veldig generelt siden det sies å være et Jesu bud (vers 37), som alle disipler derfor er døpt til å lære å holde. Dessuten at det (vers 38) sies at den som ikke godtar dette, kan dømmes på dette til å ikke bli godtatt. Da faller Jensens syn om at dette ikke er snakk om synd. Dette er veldig generelle og sterke begrunnelser. Når vi da ser at Søviks situasjonstolkning ikke passer, kan vi altså ikke kalle det eksegese å komme med slik bibeltolkning.

Den gjeldende, at forbudet ut fra vers 35 gjelder tale om lære – altså undervisning og forkynnelse når menigheten samles, må derfor beholdes til en ev. får andre tolkninger som er mer troverdige.

Det aller mest konkrete bibelvers til saken er 1.Tim 2:8–15. Her gis det flere regler. Kvinnene skal underordne seg, ikke undervise (i menighetssamlingen) og ikke vise autoritet over mannen (i menighetssamlingen), mens mennene skal be uten sinne og strid. Her gis det tre bud, men mange mener at dette er oppfylt bare en har reservert hyrdetjeneste, prest og eldste for menn. Det er ikke riktig.

Hvis en kvinne underviser/taler lære i menighetsforsamlingen, så bryter hun det andre forbudet, selv om hun ikke bryter det tredje. Søvik tolker bibelstedet som å være et stedsavhengig og tidsavhengig oppgjør med kvinnelige vranglærere som en mener ut av brevene det kan være tale om.

Men hvis en setter prøve på svaret ser en at det begrunnes med skaperverket, altså noe som er stedsuavhengig og tidsuavhengig. Sammenhengen bruker også ordene «på ethvert sted der en holder bønn», altså helt stedsuavhengig. Prøven på svaret viser altså at nytolkningen ikke er troverdig. Derfor må tradisjonell tolkning – at kvinner ikke skal undervise/tale lære når menigheten samles beholdes til en annen mer troverdig tolkning ev. foreslås.

Alvoret i dette ligger i at uten Guds ord står vi ensomme tilbake, uten Den Hellige Ånd og uten håp om at vår tjeneste vil nytte. Apostelen formaner oss til og med å skille oss fra dem som bevisst leder bort fra apostlenes lære (Rom 16:17).