Om skråsikkerhet og modning
Emil André Erstads innlegg går inn i et mønster hvor budskapet synes å være at et farvel til ungdommelig skråsikkerhet også er et farvel til tradisjonelle kristne standpunkter.
Torsdag 30. juli var Emil André Erstad gjestekommentator i Bergens Tidende. Teksten «Eg levde stereotypen av kristenkonservativ mørkemann fullt ut» har fått mye oppmerksomhet og debatt de siste dagene. Jeg synes mye er interessant, tankevekkende og gjenkjennelig.
Men samtidig blir jeg litt trist. For denne går inn i et mønster hvor budskapet synes å være et farvel til ungdommelig skråsikkerhet også er et farvel til tradisjonelle kristne standpunkter om frelse/fortapelse, homofili og samliv og abort.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men det er altså forskjell på å være såkalt konservativ kristen og å være skråsikker og lite lyttende. Det siste skriver om på en reflektert og fornuftig måte. Derimot skulle jeg ønske at han skilte tydeligere mellom form (bastant skråsikkerhet) og innhold (ståsted). Slik sett kan man jo spørre om det fortsatt er noe skråsikkert ved teksten. For det jeg leser, er en svært tydelig overbevisning om at modning er å forlate en tradisjonell kristen tankegang.
Slik sett er det også litt fristende å påpeke at Emil i boken «Hareides fall» (om Krfs retningsvalg), og som jeg anmeldte svært positivt i Utsyn, også har noe temmelig skråsikkert ved seg. I boken er Emil svært, svært sikker på at Krf burde velge å gå til venstre, og forståelsen for andre syn er innimellom noe begrenset.
Selv var jeg også en kristen – og såkalt konservativ – 16-åring. Slik sett lignet jeg på Emil. Og på sett og vis var jeg nok mer skråsikker enn jeg er nå. Men det betyr ikke at resultatet er blitt et helt annet teologisk ståsted. Derimot har jeg vært opptatt av å kunne begrunne det jeg står for på en reflektert, kunnskapsbasert måte. Og går ikke det an, er det selvsagt nødvendig å endre ståsted!
Uansett, har jeg kommet frem til at det går an å være svært negativ til den norske abortloven uten at man av den grunn er ufølsom i møte med kvinner som er uønsket gravide (og subjektivt har gode grunner for å ville avslutte sitt svangerskap). Jeg er sikker på at det går an å ha et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet uten å møte homofile med forakt.
Og jeg tror det er mulig å tenke at Gud en dag skal holde dom, og at det går an å gå evig fortapt, uten dermed å mene at det er min oppgave å foreta dommen på Guds vegne og være skråsikker på hvem som er utenfor og innenfor.
Mye mer kunne vært sagt om teksten – både positivt og negativt. Selv lar jeg meg irritere litt over at Emil bruker begrepet «mørkemann» slik som han gjør, og at han sammenligner sin egen radikalitet med muslimsk radikalisering (det er tross alt en himmelvid forskjell mellom en islamist som kan være villig til å bruke terror og en konservativ kristen tenåring).
Og så synes jeg etterlysningen etter lavmælte, lyttende samtaler er veldig bra. Og jeg elsker avslutningen hans: «Fleire kristne tenåringar treng ein sekulær besteven. Og omvendt».
Innlegget er hentet fra Espen Ottosens Facebook-side.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
