«...og fuglene kom og åt det opp»

Fra såmannslignelsen: 
«Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og åt det opp. … Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det.» Matt 13:4 og 7.

«No», sto det i Facebookmeldingen. «Nei.» Det var et ærlig svar fra en ungdom et sted i verden. Jeg hadde ventet et annet svar – og ble «satt ut» noen minutter. Vedkommende hadde vært aktiv, men nå var visst troen parkert. Livet gikk videre uten.

Jeg kjente en smerte. Den samme smerten «hørte» jeg under jubilantstevnet på Fjellhaug i sommer. Jubilanter fra bibelskolen satt og så på en gammel billedguide. En av dem pekte – og sa stille: «Hun er visstikke med lenger.»

Mange foreldre og besteforeldre kjenner den samme smerten. Den dukker opp i bønnene deres for barn og barnebarn. Av og til også i fortrolige samtaler.

Følgende scenario er kjent langs alle landeveier: Fugler ved veikanten. De leter med stor iver. Føttene iler raskt fra sted til sted. Hele kroppen er i beredskap. Med nebbet snapper de kjapt det de kan finne. De er ute etter mat for seg selv eller for unger i et reir.

Jesus hadde også registrert dette scenarioet. I såmannslignelsens bildebruk dukker det opp. Der er poenget å skildre noe tragisk. Fuglene er bilde på djevelen. Djevelens innerste ønske er at Guds ord skal «mislykkes». Det var derfor Luther engang sa at uttrykket «og fuglene kom og åt det opp» (Matt 13:4) er det tristeste i hele Bibelen.

Luther var selv en såmann. Han sådde evangeliet i skrift og tale. Mange lyttet og leste. Men noen ganger stanset det der. Da kjente han smerten fra såmannslignelsen – og smerten i apostelordene i 2.Kor 4:4: «For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn …»

Frafalnes livs- og troshistorie er forskjellig: – Noen er brente barn som skyr ilden. Det har vi lest litt om i sommer. De har opplevd noe i kristenmiljøet som har virket ødeleggende. I verste fall vendte de troen ryggen. – Noen kom under innflytelse av «tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud» (2.Kor 10:5).

I vår kultur er disse nokså sterke. Ny-ateistiske strømdrag er nærgående, ikke minst blant studenter. Deres vitenskapsidealer vender tommelen ned for en skapertro. I kjølvannet finnes en innflytelsesrik sekulær humanisme. Den omfavner nestekjærlighetsbudet, men argumenterer overlegent mot Bibelens skaperordninger. – Noen fikk ikke oppbacking hjemme.

Eller de begynte å føle seg sære. Det kostet etter hvert for mye å bekjenne troen. De ble alene. – Noen blekvalt. Kvalt av «bekymringer og rikdom og livets lyst» (Luk 8:14). De spirene som engang vokste fram i hjertene, ble kvalt av andre vekster. – Noen ga etter for fristelser til synd og ble snørt inn i et nett av selvforsvar.

Det er mulig å forske på frafallshistorier. Mennoe unndrar seg ordinær forskning. Ifølge Jesus og såmannslignelsen er dette «noe» likevel reelt nok: Djevelen og hans virksomhet. Han er en ond personlig makt med innflytelse både på tidsånden og menneskehjertene.

Han kan bare utfordres ved åndelige våpen. Åndskamp er: –både en saklig og avslørende dialog med idéer som undergraver troen, –og en kamp med Åndens sverd. Guds bud og Guds evangelium skal proklameres i møte med – og omsorg for – det enkelte menneske (Heb 4:12; Ef 6:19).

I teologien skal det akademiske arbeidet og forkynnelsen gå hånd i hånd – i tro på og bønn til Ham som er ved Guds høyre hånd,over alle usynlige makter. Slik tenkte Paulus (2.Kor 10:4–6). Slik tenkte Stefanus (Apg 6:10). Slik har sanne reformatorer og misjonsledere alltid tenkt.

Facebookmeldingens «No» ble en tankevekker for meg: Vi trenger matnyttig teologi. Og vi trenger levende kristne i vedholdende og ydmyk bønn om at Jesus må komme nær og skape liv av døde. «… og fuglene kom og åt det opp»er en virkelig smerte for enhver Guds «såmann». Men vi kjenner Ham som bærer navnet over alle navn.

Fra såmannslignelsen: 
«Og da han sådde, falt noe ved veien, og ­fuglene kom og åt det opp. … Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det.»

Matt 13:4 og 7

Behov for mer inspirasjon?