Nye skinnsekker

Per Bergene Holm kritiserer Arne Pareli for å ønske seg mer raushet på bedehuset. Jeg så meg nødt til å lese intervjuet med Pareli, for å se om det var så ille som Holm ville ha det til.

Jeg ble overrasket over å finne ut atPareli nesten ikke har sagt noe av det han blir beskyldt for.

Ifølge Holm er han bare på de unges side, og forventer at de eldre skal tilpasse seg i ett og alt. Men så vidt jeg kan se er han ikke det, han sier tvert imot at det er viktig at yngre og eldre møtes fordi de yngre har mye å lære av de eldre.

I Holms innlegg ser det ut til at den «støyende», «verdslige», «moderne» musikken er et viktig tema i intervjuet. Men Pareli har ikke referert til musikk i det hele tatt, bare til engelske sangtekster.

Det sies også at «eldre som må svelge noen kameler i møte med de unge blir holdt fram som forbilder». Men det er en overdrivelse, og det er dessuten ikke Pareli som sier det. Pareli ønsker seg ifølge Holm «full aksept og klapp på skuldra», enda han ikke har bedt om noe sånt i det hele tatt.

Hvor mange ganger må Pareli understreke at han ønsker at vi alle skal ha gjensidig respekt og raushet for hverandre, før han slipper å bli beskyldt for å ta parti med den ene generasjonen mot den andre?

Kanskje er problemet ikke at Pareli har etterlyst mer raushet, men snarere at Holm ikke liker musikken til Pareli?

Det kunne forklare hvorfor han bruker god plass på noe som ikke er særlig betont i intervjuet.

Angrepet på den moderne musikken virker forøvrig ubegrunnet. Musikken kalles «verdslig». Men den som kjenner moderne kristen musikk vet at det finnes ganske bestemte sjangerkjennetegn som gjør det vanskelig å forveksle det meste av den med verdslig musikk.

Jeg har spilt både dårlig pop-musikk og dårlig kristen-pop selv, og jeg kommer ikke til å la meg overbevise om at de er like. De er for eksempel langt mindre like enn en salme og en drikkevise.

Musikken kalles også et «produkt av ungdomsopprøret», uten at det utdypes verken hvordan en så bred påstand i det hele tatt kan forsvares, eller hvorfor det måtte ha moralske konsekvenser. Og opprørsånden kalles videre «verdslig». Men jeg er uenig.

Det eneste opprør av betydning siden syndefallet er kirkens opprør mot verden. Hele poenget med å kalle en ting verdslig er at den ikke har gjort noe opprør mot verden.

En ting som umulig kan være av fullstendig verdslig opphav er nettopp opprørsånden. Det betyr ikke at ungdomsopprør er en god ting i seg selv. Men det betyr at man finner det først og fremst i den vestlige og vestlig påvirkede verden, nettopp fordi opprørsånden, ønsket om å skape noe helt nytt i en fallen verden, er av kristent opphav. For som kristne er vi alle del av en motstandsbevegelse i okkupert land.

Jeg er selv en ivrer for tradisjonell kristen musikk i andre fora. Og jeg er villig til å ta en debatt om gode og dårlige sider ved moderne kristen kultur; det finnes rikelig med eksempler på begge deler, men det er ikke poenget her. Poenget her er at å avskrive alt moderne som verdslig, og dermed galt a priori, har ingenting for seg.

Den verdsliggjøringen Holm advarer mot er ikke egentlig verdsliggjøring. De som er imot ny musikk fordi den er ny, kan minne litt om de menneskene som en gang var imot ny bibeloversettelse fordi den var på norsk – et språk vi brukte og forsto. For det måtte vel være mye mer passende at Guds ord ble gjengitt på et tradisjonelt og opphøyet latin?

Men Guds ord var aldri ment å komme i en utilgjengelig innpakning. Det var ment å treffe oss midt i livene våre. Det var ment å bli forstått av mennesker.

Dersom vi behersker moderne norsk språk og musikk, er det lettere å la evangeliet stadig være gode nyheter, med vekt på nyheter. Å lage en statisk bedehuskultur som aldri rikker seg en millimeter, og snakker i ord og toner som har gått ut av språket i alle ikke-kristne sammenhenger, er like lett som å flyte med strømmen. Fordi deter å flyte med strømmen; i en subkultur.

Ny vin i nye skinnsekker er 
ikke «verdsliggjøring», det er 
et ­bibelsk prinsipp.