Nye historier som ærer Jesus

Historien om den barmhjertige samaritan er en av de mange utfordrende lignelsene Jesus fortalte. Den er høyaktuell også for oss.

Jødenes forhold til samaritanene kan stå som et bilde på så mange andre mellommenneskelige relasjoner, helt inn i vår egen tid.

Behovet for å definere «oss» og «dem» har gitt inspirasjon til mange slags kunstverk. Og slik vil det nok fortsatt være. For mennesker har stadig behov for å markere seg, for å vise seg sterkere enn andre. Jesus viste styrke på en annen måte.

Kirkeåret nærmer seg slutten, og på 22. søndag i treenighetstiden er fortellingen om den barmhjertige samaritan en sentral del av prekenteksten. I en annen nytestamentlig fortelling som involverer en samaritan møter Jesus en kvinne ved en brønn. Hun er antakelig ikke særlig vel ansett i omgivelsene, og holder en lav profil idet hun går til brønnen på et tidspunkt hvor folk flest ikke er der.

Jesus løfter henne opp og gir henne verdighet, midt i de omgivelsene som ellers gjerne ydmyker henne. Der ser vi noe av Jesu styrke. Der ser vi noe av Guds herlighet, Guds nærvær, synliggjort. Jesu åndelighet er ikke en abstrakt, fjern størrelse. Den gir seg helt konkrete - og ikke spesielt glamorøse - innslag.

Hvordan opptrer vi i møte med åpenbar synd? Jens Lund-Andersen, en av de mest fremtredende lederne i Den Evangelisk Lutherske Frikirke på 1900-tallet, skrev i 1994 at «om vi ikke tar oss i vare kan en menighet så altfor lett bli et fellesskap av dommere, i stedet for et fellesskap av benådede syndere».

Forholdet mellom selvbilde og omdømme er som regel ikke et forhold mellom to identiske størrelser. Lund-Andersen skriver videre: «Vi forstår ikke at vi møter oss selv i døra når vi fordømmer andres synder og feil. Guds lov er hellig og god. Men tar vi Guds lov i våre hender og bruker den til å fordømme andre, da rammer vi oss selv. «For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv» Rom 2:1».

Jesus gir åpenbart ingen legitimering av kvinnens livsstil. Hans anliggende er ikke å avfeie eller relativisere synden. Men hva kan vi lære av måten han møter kvinnen på? Og hvilke konsekvenser skulle det få for måten vi møter våre medmennesker på?

Vi kan også tenke på historien i Johannes 8 om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Jesus gir henne ingen aksept for det hun har gjort, men på en ganske fascinerende måte sørger han for at det er hun som vinner kampen fariseerne har satt i gang.

«Kom og se!» sa den samaritanske kvinnen. Det var ingen som beordret henne eller instruerte henne, hun hadde gjort en erfaring med Jesus som hun gjerne ville dele med sine naboer og venner. Der det ikke er så mye å se, der er det kanskje ikke så mye misjon heller.

På dette punktet kan vi gi en viss tilslutning til vår tids postmoderne kultur som vil ha følbare erfaringer i stedet for teoretiske dogmer. Professor Karl Olav Sandnes skriver i en av sine bøker at misjon i Johannesevangeliet i stor grad handler om å dele erfaringer.

Et vitne er noe annet enn en foreleser. En foreleser kan ha studert et emne lenge og vel, og kan godt gi svært så innsiktsfulle utleggelser om det. Dette kan likevel ikke måle seg med en som har førstehånds erfaringer, en som kan vitne om det hun eller han selv har sett og hørt.

Dermed ligger det en utfordring også til oss i denne teksten. Vi kan være dem som møter mennesker slik Jesus møtte disse kvinnene, og dermed gi grunnlag for nye historier hvor Jesu navn blir æret. Og så står det ved lag, nå som før, at om vi som kristne noen ganger kan lure på om vi har begynt å ligne på fariseerne, er det dypest sett en annen i denne lignelsen vi alle ligner mest på. Det er kvinnen. Hun med den brokete fortiden, med livet som ikke henger helt sammen. Hun som trengte Jesu nåde.

Kvinnen lot nå ­vann­krukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt­ meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være ­Messias?»

Johannes 4,1-42