Norsk sommerleir reddet jødiske barn fra utryddelse

En fersk bok og film forteller den dramatiske historien om det jødiske barnehjemmet som ble etablert i Oslo under krigen.

I «Ukjent opphav» søkte hun tilbake til røttene hans i Bratislava. I «Den døende doktoren» fulgte hun ham på det siste, fram til han gikk bort i 2007.

Nå er hun aktuell med både film og bok som begge har fått tittelen «Ninas barn».

Prosjektet fullfører en trilogi om farens livshistorie. Han var nemlig et av 34 barn fra Wien som ble invitert til Norge på sommerleir i 1938, etter at Tyskland hadde innlemmet Østerrike i «Det tredje rike».

Barna var ledsaget at representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet. Situasjonen for jøder i Europa forverret seg så mye at nesten halvparten ble værende her i landet etter at leiren var over.

Det var et lykkelig valg. De fleste som vendte tilbake til kontinentet, ble ofre for nazistenes forsøk på å utrydde jødefolket.

Modige kvinner

I første del av krigen ble de jødiske barna som ble igjen i Norge, tatt vare på ved det jødiske barnehjemmet i Oslo. I 1942 ble de på heltemodig vis transportert til Sverige. Det reddet livet deres.

– Dette er en viktig del av norsk krigshistorie som er underfortalt, sier Gründfeld til Dagen.

Noen har forklart dette med at hovedpersonene er kvinner, barn og jøder.

– Det er mulig. Men det er i alle fall spennende historier, og kvinnelige heltehistorier, som det er viktig å få fortalt, sier regissøren.

Så langt synes hun krigshistorien i stor grad har handlet om motstandskampen og i mindre grad har løftet fram de som spilte mer tilbaketrukne, men likevel avgjørende roller. Blant disse finner hun mange kvinner.

– Men det er et sug av interesse for å lære om krigen, ikke minst blant unge mennesker, sier Grünfeld. Det tror hun også åpner for en enda bredere forståelse av det som skjedde i Norge i disse årene.

Frykter antisemittisme

I arbeidet med filmen har hun vært i kontakt med de fleste av jødene som bodde på barnehjemmet i Oslo.

– Nesten alle har veldig positive minner, sier Grünfeld.

– Ganske mange av dem er døde nå. De som lever, er i midten av 80-årene og oppover. Noen har også bodd utenlands og ikke vært lette å få tak i. Og selv om jeg har fått tak i dem, er det ikke alle som har vært like interessert i å fortelle. Noen ønsker å legge krigen bak seg, andre er redde for å bli rammet av økende antisemittisme, men den største utfordringen er helsen, sier hun.

Til slutt endte hun opp med å ha tre av dem i fokus, som alle fortsatt er friske og spreke.

Fikk familie

De hadde særlig sterke inntrykk av bestyreren Nina Hasvoll, som senere ble gift Meyer. Det er henne regissøren selv er oppkalt etter.

På initiativ fra Wienerbarnas venner tok den tysk-russiske barnepsykologen og flyktningen på seg å etablere et barnehjem. To betingelser lå til grunn for at hun sa ja: Hun ville ikke ha ansvar for den religiøse oppdragelsen, og hun kunne ikke lage mat.

– Nina var en skikkelse som skapte trygge rammer og grenser, og bidro til at barna fikk utdannelse. Hun var en kompetent og kjærlig person, men også bestemt. For gutta som var litt mer ville, kunne hun oppleves litt mer kontant. Det var 14-15 barn å ta vare på, og det fantes sikkert noen som kunne trengt mer oppmerksomhet. Likevel opplevde de det ikke som at de bodde på et barnehjem, men i en familie, sier Gründfeld.

I ettertid har de forstått at hun ikke bare ga dem trygghet, kjærlighet og forutsigbarhet, men også reddet livene deres.

Personlig ble Nina Grünfeld mer kjent med farens «mor» som student i København på slutten av 1980-tallet. Der bosatte Nina Meyer seg etter krigen, og der ble hun boende til hun døde.

Endrede minner

Dokumentarfilmen finnes i to utgaver: En festivalversjon på 65 minutter og en tv-versjon på 55 minutter.

Den siste ble sendt på NRK i oktober ogkan fortsatt ses på nrk.no.

Se filmen på Nett-TV:Ninas barn

Men materialet som Nina Grünfeld fant, var så stort at hun ikke fikk plass til alt hun ville formidle i filmformatet. Derfor innledet hun samarbeid med Kagge forlag og forfatter Espen Holm for å skrive bok i tillegg.

– Ofte kommer boken først og filmen etterpå, men her var det tvert om, sier hun.

– Er det noe som har gjort særlig inntrykk på deg under arbeidet med filmen og boken?

– Det er mange inntrykk og opplevelser jeg har tatt med meg. En av dem er betydningen av å lete i historien og bli kjent med alle skjebnene og livshistoriene, all dramatikken. Familier ble splittet, og noen ble gjenforent. Etter åtte-ni år kunne dette være mer traumatisk enn selve tiden på barnehjemmet. Jeg har også sett mer av hvor mye minner betyr og hvordan de forandrer seg over tid, sier Grünfeldt.

Muslim og mormoner

Bare seks av barna ble boende i Norge etter krigen. En syvende flyttet senere til Gøteborg.

– Ellers har de havnet i blant annet USA, Østerrike og England. Ingen havnet i Israel. De har i stor grad reist dit familiene slo seg ned, sier regissøren.

Hun er også fascinert over hvor forskjellige retninger livene deres tok.

– Ut av denne lille gruppen av jødiske barn er det blitt alt fra en mormoner til en muslim og en buddhist. Men de fleste lever mer eller mindre sekulært, som nordmenn flest. De feirer kanskje jul og påske.

– Hvordan har du opplevd mottakelsen?

– Den har vært fantastisk hyggelig, med mange fine anmeldelser. Jeg var engstelig for om det var interesse for prosjektet, men det har gått veldig fint, sier Grünfeld.

Siden hun opplever at interessen for tematikken også er stor blant unge, har hun vært opptatt av at boken skal være lettlest og tilgjengelig også for tenåringer.