Når musikksyn og evangeliet kolliderer

For alle oss som driver med moderne menighetsmusikk blir det veldig tydelig at Per Bergene Holm uttaler seg i sterke ordelag om et emne han verken har oppdatert kunnskap om eller vilje til å forstå. I tillegg er jeg usikker på om han innser implikasjonene av det han skriver. For når jeg leste det, opplevde jeg at hans musikksyn og evangeliet kolliderte.

«Hellig» og «vanhellig» musikk

Det var en lidelse å lese Per Bergene Holms innlegg om moderne kristen musikk i Dagen 09.04. Det er først og fremst fordi Bergene Holm argumenterer åndelig for et musikksyn han ikke har ryggdekning for i Bibelen.

Jeg er sikker på at jeg og Bergene Holm kunne snakket om Gud, om Kristus, forsoningen, menneskets behov for frelse, ja, alt det sentrale i evangeliet og i teologien og vært hjertens enige. Derfor blir det desto tristere at Bergene Holm og organisasjonen han er tilknyttet legger så stor vekt på formen til den kristne sangen at alle som har et annet syn på musikk virker å bli sett på som uttrykk for et demonisk inntog i den kristne kirke.

En diskusjon om musikkform kan i og for seg være interessant. Både om estetikk og om tjenlighet. Jeg tror for eksempel ikke jeg hadde tatt med meg fullt band med el-gitar og trommer dersom jeg skulle lede sangen under et møte på Fossnes. Det hadde ikke vært tjenlig! En større bevissthet rundt musikkens evne til å skape (og manipulere) følelser kunne vært bra. En diskusjon eller analyse av tekstinnholdet i en del moderne lovsangsmusikk kunne også vært interessant. Men det er ikke en slik diskusjon Bergene Holm inviterer til. I stedet har han valgt å plassere musikalske uttrykk i kategoriene «ren/hellig musikk» og «uren/vanhellig musikk». Om kategoriene føles kunstige når man leser, er det fordi de er det. De finnes rett og slett ikke. I tillegg virker det som Bergene Holm selv påberoper seg definisjonsmakten over hvilken type musikk som skal i de ulike kategoriene.

Gudegitte sanser og evner

Når han så sier at moderne kristen musikk er eksponent for en «sensuell og stønnende sangstil» er det fristende å spørre: Hva i all verden er det han har hørt? Hvem har han hørt? Og hvor? Jeg påberoper meg en viss kjennskap til moderne kristen musikk, og det er vanskelig å forstå hva eller hvem han sikter til. Jeg hører ikke mye på kristen nærradio, men av det jeg har hørt er det få ord som beskriver sangen som spilles dårligere enn «sensuell og stønnende».

Det er også trist hvordan det sanselige og det rytmiske blir demonisert i innlegget hans. Har Bergene Holm glemt at vi er skapt av Gud med disse sansene? Med evnen til å skape nye melodier og evne til å skape musikk på et vell av ulike instrumenter? Og hvor i alle dager har han dekning for å si at «forskjøvet rytme» (kanskje han mener synkoper?) er skumle greier? Hvilke taktarter er av Gud i så fall? Og hvilken musikk er det som brukes i kristne sammenhenger som «er beregnet på å tilfredsstille det sanselige, det erotiske, ja, rent ut det seksuelle»? Når han henviser til «verdens larmende sanger» er det verdt å nevne at israelsfolkets lovsang antageligvis også lagde bra med lyd. (2 Sam 6, 5. 1 Krøn 16. Sal 95. 149 og 150)

Kan musikk påvirke følelser? Ja, definitivt. Ingen påstår noe annet. Men jeg ser ikke at det som står om sang og musikk i Bibelen viser oss en musikkstil blottet for følelser og lekenhet som det optimale. Jeg tror Bach også ønsket å aktivere sansene til lytterne med musikken i sine pasjonsverk. Moderne kristen musikk gjør det samme. Hvorfor skal vi ikke høres glade ut når vi priser Jesus for det han har gjort for oss?

Djevelen i stortromma – Gud i pianoet?

Han henviser til Øivind Andersen og Johannes Brandtzæg – to viktige personer i historien til organisasjonen jeg selv er en del av. Og to feilbarlige mennesker – selv om Øivind Andersen har fått en nesten apostolisk autoritet i enkelte miljøer. Han siterer Andersen: «for det er ånd i all musikk.» Vis meg bibeltekstene som underbygger dette! For en slik påstand, om den kom for 40-50 år siden eller i dag, må underbygges av bibeltekster for å påberope seg noen form for autoritet eller sannhetsverdi. Jeg tror verken Andersen i sin tid eller Bergene Holm tenkte godt nok over hva de egentlig påstår.

Tanken om at noen musikkstiler, taktarter eller instrumenter er djevelske eller guddommelige er en ubibelsk og nesten panteistisk tanke. Vi kan hevde med Bibelen i hånda at Gud åpenbarer seg for oss gjennom skaperverket, i det vi kaller den naturlige åpenbaring (Rom 1, 19-20), og det er mulig å argumentere for at musikk også hører til der. Men den naturlige åpenbaring sier ikke at Gud er i trærne, solen eller fjellene – den sier at det skapte vitner om Skaperen, om hans evige kraft og hans guddommelighet. Med måten Bergene Holm taler om det, kan det virke som han tenker at «djeleven bor i stortromma» og kanskje da Gud i pianoet. Men dette blir en panteistisk tanke. Gud er ikke det skapte. Han er Skaperen.

Musikken er ikke åndskrefter i seg selv, musikken er kulissene. «Hovedpersonen» i alle sanger med kristent tekstinnhold skal være det som synges, teksten, ordene. Musikk i seg selv kan ikke forkynne løgn eller sannhet. Bare ord kan det. Med det i tankene er jeg helt enig i sitatet fra Brandtzæg. For god moderne lovsangsmusikk kaller på og henvender seg til den treenige Gud og Herren Jesus Kristus, ikke andre åndskrefter. Og virkelig god musikk, musikk som har som mål å opphøye Gud og male Kristus for oss, er sannelig en mektig forbundsfelle for evangeliet.

I beste fall provoserende, i verste fall skadelig

Det mest alvorlige for meg, er likevel opplevelsen av at Bergene Holm står for et syn som står i et spenningsforhold til evangeliet. For det risikerer å legge på enhver som måtte lese eller høre ham en byrde og et samvittighetsspørsmål som Bibelen ikke legger på oss. Han gjør et ikke-åndelig spørsmål til et spørsmål der man blir kategorisert blant «fiender som tråkker ned Herrens vingård» dersom man skulle komme i skade for å prise navnet Jesus til toner som han ikke liker.

I beste fall leser man Bergene Holms innlegg og blir provosert over hvordan han demoniserer musikkformer han ikke er fortrolig med, totalt uten bibelsk belegg. Men det som er verre, er de som kommer i kontakt med dette synet og blir presset til å forme sitt trosliv og sin tilbedelse etter disse menneskebudene. Ungdommer som kan bli frarøvet sin mulighet til å få det kristne budskapet pakket inn i et musikalsk språk de kan sette pris på og forstå. Mennesker som får beskjed om at det ikke er plass til el-gitaren din om du vil følge Jesus. Kreative mennesker som blir frarøvet sin frimodighet både bruke sine gudegitte gaver til å skape musikk til Guds ære. Mennesker som får sin frihet i Kristus begrenset – på grunn av at en leder mistolker sine egne preferanser og vaner som guddommelig innsikt. Da er det direkte skadelig for Guds folk. Da er man på kollisjonskurs med evangeliet.

Om Bergene Holms innlegg førte til noe godt for meg, var det en fornyet ransakelse av meg selv. Er det ting jeg sier og gjør på grunn av mine egne preferanser som kan gjøre det vanskeligere for andre å være frimodige vitner for Jesus, selv om det skulle ta en annen form enn det jeg er vant til? Bibelen sier mye om hvordan vi skal leve livene våre. Den forteller oss hva evangeliet er. Men så er det også mange ting den ikke sier oss noe om – for eksempel «hellige» og «vanhellige» musikalske uttrykk.

Måtte Gud tilgi meg, de gangene jeg i det jeg sier eller gjør gir inntrykk av at rettferdiggjørelse ved tro ikke er nok. Og måtte Gud tilgi meg de gangene jeg tror «prøv alt, hold fast på det gode» (1 Tess 5, 21) betyr at alt skal prøves mot mine preferanser og vaner, og ikke mot Hans Ord.