Når kristne snakker mindre om Jesus

Skeies analyse handler ikke å om å telle hvor mange ganger navnet Jesus blir nevnt i andakter eller prekener.

I gårsdagensVårt Land etterlyste prest og forfatterEyvind Skeie mer Jesus i forkynnelsen i våre dager.I en artikkel i Normisjons magasin Agenda 3:16 skriver han blant annet at det noen ganger ser ut for at kirken selv trekker seg unna. Det skjer ved at kirkens talspersoner heller vil understreke kirkens relevans ved å betone andre emner enn selve evangeliet om Jesus Kristus.

Vi tror Skeies observasjon er presis, og høyaktuell. Og aktualiteten er slett ikke begrenset til radioandakter eller til Den norske kirkes høymesser. Det er en påfallende tendens i vår tid at samtidig som mange gjerne snakker om innvandringens og sekulariseringens trusler i møte med vår tradisjonelle kristne kultur, virker det som mange kristne har mistet frimodighet på evangeliets vegne. Forlegenheten ser ut til å ha blitt så stor at frykten for å såre eller provosere er større enn viljen til å fremheve Jesus som frelser.

I et intervju med Dagen i november sa Skeie at «Mange kan si noe fornuftig omkring menneskelige erfaringer og relasjoner, men uten det befriende kristusperspektivet blir det ingen kristen forkynnelse.» I gårsdagens Vårt Land etterlyste han spesifikt «den sentrale forkynnelsen knyttet til kors, soning, død og oppstandelse.»

Skeies analyse handler ikke å om å telle hvor mange ganger navnet Jesus blir nevnt i andakter eller prekener, selv om en undersøkelse av dette også vil kunne gi en del interessante resultater. Det handler heller ikke om å nøye seg med rene dogmatiske utleggelser, uten kontakt med menneskers faktiske livsopplevelse.

En av utfordringene i dag er at Jesus blir omtalt mer som en politisk eller filosofisk ledestjerne enn som den som frelser oss fra våre synder. Jesus har utvilsomt mye å lære oss på livets mange plan, også når det gjelder kampen for sosial rettferdighet.

Men det er umulig å respektere Mesterens eget budskap om vi ikke samtidig betoner hans frelsesgjerning, og dermed også vårt eget behov for en som kan frelse oss. Kanskje er det i virkeligheten her noe av problemet ligger. Det å snakke om vår egen syndighet har blitt så tabubelagt at vi heller snakker varmt om kjærlighet og raushet.

I Agenda 3:16-teksten er Skeies anliggende ikke å rette pekefingeren mot bestemte kirkelige miljøer, ei heller mot krefter utenfor kirken. Snarere gjør han det alle kristne burde gjøre, nemlig å spørre hvordan han selv kan bidra til en annen utvikling enn den han reagerer på. Og et av de aktuelle spørsmålene han stiller, er: «Hvordan kan jeg forvente å ha et sterkt og tydelig bilde av Jesus når jeg ikke daglig leser i de profetiske og evangeliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente?»

Som kristne er vår hovedoppgave ikke å kritisere dem som lever og tror annerledes enn oss selv. Det betyr ikke at kirken skal lukke øynene for sin egen profetiske funksjon i samtiden. Men det betyr at det viktigste Norges kristne kan gjøre for Guds rikes fremme her i landet, er å leve som etterfølgere av Jesus Kristus. Da er det lite som kan være viktigere enn å kjenne Guds ord, å leve i bønn og å ikke holde seg borte fra det kristne fellesskapet. En slik påminnelse trenger vi, ikke minst idet vi nå går inn i fastetiden.