Når biskopene omformer kirkelæren

De som tror at Guds sjette bud fortsatt gjelder, og at frelsen er knyttet til troen på Kristus som frelser og herre, er visst ikke ønsket på kirkens talerstoler mer.

Den norske kirkes lærenemnd ble opprettet i 1988. Nemnda skulle uttale seg i saker som gjaldt den evangelisk-lutherske læren. Det skulle gå 10 år før den fikk en sak til behandling. De få sakene som fulgte, fikk ingen god avklaring.

Nemndas hovedfunksjon ble i praksis å demonstrere læresplittelsen i Den norske kirke (Dnk). Nemnda ble nedlagt ved årsskiftet 2016/17, samtidig med at kirken ble skilt fra staten.

Bispemøtet har nå formelt overtatt som Dnks læreorgan. Dette har ikke utløst nye forventninger. Bibeltro kristne vet at de oppnår lite ved å etterlyse hva biskopene mener. Og de liberale vil unngå for mye uro om lærespørsmål.

Kirkens gamle tro skal endres, men ikke så fort at aktive medlemmer vekkes opp, trekker seg fra frivillig tjeneste eller melder seg ut.

Biskopene kan bidra på sin måte. De kan gi signaler eller unnlate å gripe inn. Eller omskrive læresaker til ordnings-avgjørelser som alle må rette seg etter for enhetens skyld. Eksempler på dette er ikke vanskelig å finne.

Biskop Kari Veiteberg talte i Oslo domkirke til deltakere ved Oslo Pride 21. juni 2019. Teksten hun valgte, var Matt 5,13-16. Den var hentet fra bergprekenen, der Jesus blant annet skjerper budet «Du skal ikke drive hor!». Jesus formaner alvorlig:

«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.» Disiplene blir av Jesus beskrevet som lys og salt – ved å leve annerledes enn «verden» og følge Jesus som sin frelser og herre.

Veitebergs tilhørere skulle imidlertid i Pride-tog, arrangert av «Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold». «Fri» har sine brede kampsaker: Samfunnet må akseptere alle slags seksuelle uttrykksformer og samlivsformer, medregnet ekteskap mellom likekjønnede, samboerskap og polygami.

Prostitusjon er positivt og ønskelig. Listen er lang. Veiteberg hadde ingen reservasjoner til Fris politiske program. Hun velsignet deltakerne i toget: Happy Pride! Dere er salige! Vær stolte! Dere er salt! Dere er lys!

Biskopens misbruk av Jesu bergpreken og hennes angrep på kristen seksualmoral utløste ikke merkbare reaksjoner fra andre biskoper. Og i tausheten gror frimodigheten.

Sokneprest Gisle Sørhus i Sveio har ytret at det er både urimelig og unødvendig å vente med sex før ekteskapet. Har du lyst til sex, så ha sex. Har dere lyst til å flytte sammen, så flytt sammen og ikke gift dere for det (Dagen 22/9-20).

Prester har sex både i og utenfor ekteskapet, sa sokneprest Stina Frøvoll Torgauten i NRK-programmet «Ikke spør om det».

«I ordinasjonsløftet står det ingenting spesifikt om å leve etter de ti bud,» sa hun til Dagen (14/11). Få bispedømmer innhenter nå opplysninger om jobbsøkeres samlivsform. Det betyr visst ikke noe lenger.

Men når noen forkynner respekt for Guds bud og omvendelse fra synd, risikerer de å få påtale fra biskoppelig hold.

Biskop Atle Sommerfeldt advarte prostene i Borg bispedømme mot å bruke Alv Magnus som forkynner. Bakgrunnen var en tale som Magnus hadde holdt i Tomb kirke 17. februar 2019. Talen er gjengitt i Dagen 15. august 2019.

Der står også biskopens begrunnelse for å avvise ham, nemlig «at Magnus både er utenfor en luthersk antropologi og frelseslære, og dessuten ikke viker tilbake for i felleskirkelig sammenhenger å hevde sitt særsyn sterkt preget av ny-calvinisme». Biskopens sterke domsord ble ikke begrunnet.

Men i Dagen 19. august skriver Sommerfeldt: «I den aktuelle prekenen dømmer Magnus også mennesker som har transseksuell eller homofil legning, til helvete.»

Enhver som leser prekenen, vil se at Sommerfeldts påstand er usann. Espen Ottosen har rett når han skriver i Vårt Land 21. august: «Ingen av oss som står for en klassisk kristen samlivsetikk – slik Alv Magnus også gjør – mener at noen fordømmes av Gud på grunn av sin legning. Derimot fastholder vi at homofilt samliv er synd.»

Sokneprest Bjarne Gustad talte til sine konfirmanter i Kautokeino 23. august 2020. Prekenen er gjengitt i Dagen 2. november. Her blir evangeliet forkynt klart til frelse. Guds bud blir fremstilt som Guds gode vilje.

Presten advarte imot å avlive barn i mors liv og mot ekteskap mellom to av samme kjønn. Dette fikk biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland til å frata soknepresten rett til å undervise konfirmantene (Dagen 30/10).

Bibelen lærer at det seksuelle samlivet hører hjemme innenfor det forpliktende livslange ekteskapet mellom mann og kvinne. Når Bibelen dømmer hor og utukt, dømmer den altså samleie og seksuelt samliv før og utenfor dette ekteskapet som synd mot Gud. Og synd som forsvares og ikke blir tilgitt, kan ikke forenes med et liv i Guds rike.

Kirkemøtet satte Guds ord til side da det i april 2016 vedtok å gi grønt lys for ekteskap mellom to av samme kjønn. Vedtakets forsikring om at det fortsatt skulle være rom for to syn, er i ferd med å gå ut på dato. Vigsel av likekjønnede er tillatt i alle kirker, og motstand blir betraktet som diskriminering. Guds dom over dem som forkaster hans bud, blir fortiet. Og Jesus blir sjelden forkynt som eneste veien til frelse fra evig fortapelse.

Johannes 3,16 lyder: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Dette vil biskop Veiteberg sløyfe i begravelsesliturgien (Vårt Land 9/11).

Hun finner det lite passende for anledningen. Men i en åpen, romslig folkekirke passer det vel aldri å forkynne at noen går fortapt? Heller ikke at evig liv er betinget av personlig tro på Kristus?

Her dreier det seg om rettferdiggjørelseslæren, som er troens sentrum. For å bli tilregnet Kristi rettferdighet overfor Gud må et menneske tro at det blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, kan vi lese i bekjennelsesskriftet Augustana IV.

Undersøkelser har vist at en av tre medlemmer i Dnk regner seg som ateister. Disse forkaster altså samtlige ledd i den trosbekjennelsen til den treenige Gud som fremsies i kirken hver søndag. De er ikke kristne. Hvorfor er ikke kirkemøtet og bispemøtet opptatt av hva de kan gjøre for at disse kan bli frelst?

Biskopene i Dnk vil ha en åpen, tolerant folkekirke der alle skal kjenne seg hjemme. Men de som tror at Guds sjette bud fortsatt gjelder, og at frelsen er knyttet til troen på Kristus som frelser og herre, er ikke ønsket på kirkens talerstoler.

Heller ikke såkalte «fundamentalister», «vekkelsesforkynnere», «kristensionister», «kvinneprestmotstandere» og andre som de mener truer kirkens enhet. Slik oppfattes signalene fra bispehold.