Nakent nattbord

Journaliststudenten Klaus har aldri tidligere vært del av en menighet. Nå har han besøkt seks ulike forsamlinger, og Salt Bergenskirken er en av dem.

Les om journaliststudenten Klaus her

En mann som sitter tre rader foran meg snur seg og peker på meg. Jeg ser meg rundt, bare for å forsikre meg om at det faktisk er meg han peker på. Ingenting tyder på noe annet. Jeg er avslørt.

Det er sikkert et par hundre mennesker i Salt Bergenskirkens møtelokaler. Bandet på scenen har tatt en pause, og møteleder Gina Gjerme har akkurat spurt om det er noen nye til stede.

Det får meg til å tenke. En dag jeg kom hjem fra jobb satt jeg meg tilbake og svitsjet fra kanal til kanal på tv-en min. Til slutt endte jeg opp på NRK 3. Der snakket en for meg ukjent britisk komiker om begrepet atmosfære, og hvordan det blir brukt i næringslivet.

Komikeren lurte på hvordan enkelte barer kunne reklamere for god atmosfære på samme måte som det blir reklamert for billig drikke eller gratis inngang.

«Som om atmosfære er noe konkret som alltid er der», sa komikeren til latter fra publikum.

Omgivelsene i Salt, følelsen som møter deg idet du går inn dørene til møterommet, kan imidlertid vanskelig beskrives uten å bruke ordet atmosfære, og atmosfæren er mest av alt inkluderende.

Det hender at jeg finner Bibelens budskap utilgjengelig.

Likevel har jeg boken liggende på nattbordet. Ikke til pynt, men som en påminnelse. Den har ligget der så lenge at omslaget har fått affeksjonsverdi som inventar.

Når budskapet blir formidlet av en person som pastor Øystein Gjerme, derimot, får det verdi også på andre måter. Kanskje mest av alt underholdningsverdi.

Det er som med skole. Man har et pensum, og en lærer som skal formidle dette på best mulig måte. Hvis læreren er dårlig, har an bare lærebøkene igjen å forholde seg til. Da trengs det en dedikasjon av en annen verden for å bestå eksamen.

Hvis Bibelen er pensum, og Gjerme er læreren, tør jeg påstå at de fleste hadde gått ut med en A.

Han drar innholdet ned på et folkelig nivå, og bruker hverdagslige metaforer og humor. Jeg føler at jeg kjenner ham selv om jeg aldri har møtt ham.

Samtidig er avstanden stor. Fra Gjerme som står på scenen og ned til den bakerste tredjedelen av stolradene i kirkerommet der jeg sitter. Jeg må hele tiden minne meg selv om at jeg ikke er på konsert, at dette ikke er et show. Foruten den femti-lappen jeg overførte til kirkens arbeid via mobilen, har jeg ikke betalt for å være her. En ganske praktisk betalingsløsning forresten. Jeg har nesten aldri kontanter, og når jeg har det er jeg aldri i kirken.

Jeg liker å reise, og ofte sitter jeg igjen med et sterkere inntrykk fra enkelte steder enn andre. Det kan være av ulike grunner, men jeg bare kjenner at jeg må tilbake. Heller det enn å dra til et nytt sted.

På samme måte finner jeg større glede i å se en gammel og god film om igjen, enn en ny film som kanskje ikke viser seg å stå til forventningene mine.

Slik følte jeg det etter besøket i Salt. Det vil være helt naturlig for meg å dra tilbake. Og jeg ønsker heller å komme tilbake enn å besøke en ny menighet.

Da jeg kom hjem etter gudstjenesten åpnet jeg Bibelen på første side av Det nye testamentet og begynte å lese - et par sider av Jesu slektstre før jeg stoppet på Abraham.

To tanker streifet meg samtidig, og jeg vet ikke hva som skremte meg mest. Hendene mine som grep etter Bibelen med en gang jeg kom innenfor døren, eller hvor nakent nattbordet mitt så ut.