Hastig kirkekaffe
Journaliststudenten Klaus har aldri tidligere vært del av en menighet. Nå har han besøkt seks ulike forsamlinger, og Betlehem er en av dem.
Les om journaliststudenten Klaus her
Den kristne konvertitten David Kamalirad er en fin fyr. For ikke lenge siden skrev jeg en sak om den 28 år gamle iraneren. På det tidspunktet ventet han fremdeles på å få opphold i Norge. På dette tidspunktet sitter han på bussen når jeg stiger på nøyaktig én time før gudstjenestestart i Betlehem.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Betlehem er indremisjonens menighet i Bergen.
Det er også Dagen-redaktør Kari Fures faste stasjon for åndelig påfyll, og denne søndagen skulle hun tale.
Inventaret i kirkerommet er en jevn blanding av aldersgrupper: Barn, ungdommer, voksne og gamle – flest i de to ytterkantene. Det er en god del kvinner i femtiårene og deres ektemenn, mens det er færrest på min alder.
En gammel dame står foran et trekors. Hun lister opp diverse arrangementer som skal finne sted i nærmeste framtid. En nokså vanlig måte å starte en gudstjeneste på, så vidt jeg har skjønt. Men dette er annerledes. Det går ekstremt sakte. Og det kan jo være fint. For da får alle med seg det som blir sagt. Selv blir jeg rastløs.
Endelig tid for preken.
Jeg sitter på bakerste benk. Sammen med David og en rekke middelaldrende menn med armene i kors.
Kari Fure begynner å tale.
«Er dette nynorsk?» spør David.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Ja», svarer jeg.
Kari snakker om forfulgte kristne i Midtøsten.
Det er dødsspennende for å benytte meg av den ungdommelige sjargongen jeg egentlig prøver å kvitte meg med.
Etter møtet henger jeg for første gang igjen og deltar på den «hastige kirkekaffen», for å sitere Kari Fure selv.
I prekenen poengterte hun viktigheten i det å ta på seg ansvar for å møte de nye menneskene som måtte komme inn dørene til gudstjeneste.
Jeg kan skrive under på at denne oppfordringen ble satt ut i praksis. Foruten alle David introduserte meg for, og det var ikke få, var det nemlig et par som kom bort på eget initiativ.
Man merker når folk ikke er vant til å ta initiativet.
En mann står på et par meters avstand og skuer bort på meg. Jeg ser at han vurderer meg i noen sekunder, før han tar noen steg og begynner å snakke.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Jeg tror ikke jeg har sett deg her før», sier han.
«Det stemmer nok. Jeg er ny», svarer jeg.
Derpå følger noen sekunders stillhet.
Det gjør ikke noe. Jeg håper ikke det kommer en dag der jeg ikke lenger synes det er hyggelig når folk tar kontakt.
Kriteriene mine
*Menigheten må ha gudstjeneste på søndager. Enkelt og greit fordi det er denne dagen som passer meg best. Sent på søndagen er det optimale, men om jeg trives i en menighet passer klokken 11.00 fint.
*Det må være et eller annet som snakker til ”de nye” eller ”de som ikke har vært her før”. Hvis ikke virker det som om menigheten ikke er interessert i å vokse.
*Gudstjenesten må være ”up to date”. Jeg ønsker ikke å reise tilbake i tid.
*Prekenen må inneholde dagsaktuelle temaer, eller bli forkynt av en person som bruker folkelige eller dagligdagse metaforer. Jeg er ikke vant til å lese i Bibelen, og finner budskapet noe utilgjengelig. Blir boken tolket og videreformidlet på en forståelig måte, med klare linjer til samfunnet i dag, er teksten lettere å ta innover seg.
*Det må være litt tempo i ting. Hverdagen som student er travel.
*Musikken må være fengende. Om det er på norsk eller på engelsk er ikke så farlig, men det må være litt gang i det.
*Jeg vil gå fra gudstjenesten med en kraftfølelse heller enn en følelse av sentimentalitet.
