Mistet sju år gammel sønn - tok historien med i julekortet

Hva kan man dele i julebrevet? Anne Cathrine U. Holten våget å være åpen da livet var tøft.

– Jeg har vokst opp med at julekort er noe man skal skrive og sende til fjern og nær. Og hver desember strømmer det på med julepost som pynter opp på kjøkkenet til langt ut i januar, forteller hun.

LES:Hun tenner adventslyset tre ganger om dagen

På kjøleskapsdøren henger familien Holtens eget julebrev fra 2008. Et bilde av en gravstein, omgitt av sommerblomster. Det var da de mistet den eldste sønnen.

En bevisstgjøring

– Øyvind var multifunksjonshemmet og fikk leve i sju og et halvt år. Vi hadde en spesiell livssituasjon hele tiden mens han levde. Etter at han døde, kjente vi behov for å oppsummere året. Da ble julebrevet en bevisstgjøring på hvordan vi ville fortelle vår historie, forteller hun.

– Husker du hvordan du åpnet det brevet?

– Ja, for jeg har det hengende på kjøleskapet. Vi legger ikke skjul på at det hadde vært et tøft år, men vi er også ganske forsiktige med å skrive for detaljert. Jeg tenker at det ligger en god beskyttelse i å ikke gi ut for mye informasjon. Samtidig sier teksten nok til at det dekker hvordan vi hadde det.

Klokere

Holten har stor forståelse for de som dropper julebrevet når livet går i stykker, men opplevde for egen del at det var godt å skrive, og at hun ble klokere av å ha det vanskelig.

– Det tror jeg gjelder mange. Man får et annet perspektiv på livet da, og får øye på gull i veldig små ting. Det kunne være de mest dagligdagse ting. Faktisk så opplevde jeg at vi hadde mer å melde da vi hadde det tøft. Da hadde vi til stadighet ett og annet vi syntes var verdt å løfte fram. Nå tenker jeg: Hva skal jeg egentlig skrive om i år? Livet går jo fint, og det gir seg ikke selv hva som skal være fokus denne gangen. Men takknemlighet er en fin gjenganger.

Refleksjon

Holten ønsker ikke å si så mye om hva de skrev det året Øyvind døde, men hun deler gjerne noe fra et annet julebrev, der sønnens liv ble utgangspunkt for refleksjon:

«I høst hadde Øyvinds lærer samtaler om vennskap med hver og en elev i klassen. Øyvind ble av flere barn nevnt som en av deres beste venner. Det ble vi veldig rørt av, og glade og takknemlige for! Samtidig har vi undret oss over hva som gjør Øyvind til en god venn. Fordi han har et godt lynne, deler han raust av sine smil. Fordi han ikke selv kan snakke, er han en god lytter. Fordi han ikke kan gå, går han ingen steder - han har god tid. Vårt nyttårsforsett er å være hverandres og andres bestevenn, etter Øyvinds oppskrift».

Ingen rapporteringsplikt

Holten understreker at vi ikke har noen rapporteringsplikt til venner og kjente når vi skal oppsummere året, og at det er lov å være kortfattet. Samtidig ser hun at noen velger å skrive detaljert, brev som er full av sykehistorier og leie ting.

– Jeg har stor forståelse for at folk vil rope det ut. «Dette er forferdelig, det har hendt meg. Se meg da, folkens»! Man setter seg i posisjon til å motta omsorg når man våger å være åpen, men man trenger ikke å vente helt til julebrevet skal skrives med å fortelle, sier hun.

Underliggende budskap

Holten synes å se et underliggende budskap i alle julebrev, og som hun selv kan stå for uansett hvor langt eller kort hun gjør det. «Hei, her er vi. Vi liker dere og ønsker dere alt godt. PS! Ikke glem oss».

– Vi ønsker å høre til, og så kan vi håpe at gode møter kan skje ansikt til ansikt.

LES OGSÅ:Fyller husveggen med julebudskap

Hun legger til at enkelte ting er mer tabubelagt, og kan være vanskelig å skrive om i et brev.

– Å få et funksjonshemmet barn vekker mye omsorg i mange. Det er ikke noe man kan noe for, på et vis. Det er en gave og en oppgave vi fikk opp i fanget og som vi gjorde det beste ut av. Men ikke alt er like lett å rapportere om. Noen sykdommer og livskriser vekker mer forståelse, mens annet skal man helst ikke snakke for høyt om. Mitt håp er at et julekort og brev skal ha den funksjonen at det binder oss sammen og hjelper oss å holde kontakten, slik at vi kan få til gode møter året rundt. Selv blir jeg glad for alle kort og brev. For en lykke å stå på noens julekort-liste! Det er en bekreftelse på at vi ikke er glemt, og at vi regnes som noens venner.

I de årene Øyvind levde betydde det ekstra mye å få julebrev.

– Juleposten var med å opprettholde den sosiale kontakten, og dyrke vennskap vi knapt fikk tid til. Når desember kom, og julebrevene begynte å komme i postkassen, ble det en bekreftelse på at noen så oss, og ville ønske oss god jul.