«Mine øyne har sett din frelse»

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse».

Lille julaften for noen år siden satt jeg hjemme hos mine svigerforeldre og så på NRKs kvelden før kvelden-sending mens jeg forberedte en preken til romjulssøndagen. NRK-programmet inneholdt blant annet et innslag fra sykehuset i Stavanger. Der fikk vi møte noen av mødrene som hadde født i løpet av de to foregående døgnene. Det ble en sterk skildring av selve livets under, og det ble en påminnelse om hvor konkret det kristne julebudskapet er.

Mange foreldre kan nok ha høye forventninger til barna sine. Men de færreste venter seg noe slikt som det Maria og Josef fikk oppleve i templet i dagens tekst. En fremmed mann tok barnet deres i armene og begynte å lovsynge Gud.

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse.» Simeons ord er ufattelige, forunderlige, og vidunderlige. Vi vet ikke noe særlig om denne mannen. Han var antakelig godt voksen, og han hadde et navn som var nokså vanlig i omgivelsene hans. Han var neppe noen stor kjendis, men han hadde rykte på seg for å være rettskaffen og gudfryktig. Og han ventet altså på Israels trøst, på Messias.

Simeon hadde fått et uvanlig løfte fra Gud gjennom Den hellige ånd. Han skulle ikke dø før han hadde sett Herrens salvede, Messias, Kristus. Kanskje kan historien minne litt om Abraham. Også han fikk et løfte fra Gud, men oppfyllelsen kom i en annen tid enn han selv hadde ventet. Det var nok til tider utfordrende for Abraham å holde fast ved troen på at Gud ville holde det han hadde lovet.

Teksten vår forteller oss ikke hvor lenge Simeon hadde ventet. Men den kanskje aller viktigste lærdommen vi møter gjennom Simeon, handler om tillit til Gud. Vi kan bare ane dybden, gleden, takknemligheten, tilfredsheten i det Simeon synger. For han vet hva det er han er med på. Dette er det han har ventet på. Litt som når Peter på pinsedag utbryter at det de ser foran øynene sine, dét er det som har blitt profetert. Her og nå har det skjedd. Historien er forandret.

Kanskje visste Simeon også at livet hans på jorden gikk mot slutten. Teksten forteller oss ikke nøyaktig verken hvor gammel han var eller hva som skjedde med ham etterpå. Uansett er det glede og takknemlighet vi ser i Simeons lovsang.

Vissheten om denne frelsen var altså så reell for Simeon at når han nå fikk holde selve Israels trøst i sine hender – tenk for en opplevelse – så kunne han godt møte døden. Som vi synger i julesangen «Nå vandrer fra hver en verdens krok»: «Og finner du ham i krybbens hø som hyrder så, som hyrder så, da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på.» Eller i «Mitt hjerte alltid vanker»: «Jeg gjerne palmegrene vil om du krybbe strø. For deg, for deg alene, jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledesstund, at du er født her inne i hjertets dype grunn.»

Sett utenfra må det antakelig ha fremstått som en underlig situasjon, det som skjedde der i templet. Her står en voksen mann og holder en liten baby i hendene og hevder at han nå har sett Guds frelse. Det var nok ikke alle som så det slik. Mange hadde forventninger knyttet til Israels trøst, til Messias. Og en liten baby var ikke den oppfyllelsen de først og fremst hadde sett for seg. Men i dette lille barnet er det altså vi møter den allmektige Guds ansikt.

I formidlingen av juleevangeliet legger vi ofte mest vekt på skjønnheten. Men lidelse og alvor er også sentralt i fortellingen. Det blir tydelig i dagens tekst. Tidligere biskop Olav Skjevesland skriver: «Det er ingen grunn til å sentimentalisere Jesu barndomshistorie!» For det er ikke slik at Jesu kall, Jesu invitasjon, til disiplene nødvendigvis er preget av den moderne norske julens idealer.

Noe av idyllen i fortellingen vår blir brutt når Simeon også profeterer om Jesu fremtid. Og det er ikke rart om Maria og Josef undret seg over dette. Helt fra Herodes og langt inn i vår tid har makthavere følt seg truet av dette barnet, og de har brukt maktmidler for å bekjempe ham. Blant dem som har ønsket å ta imot Israels trøst, Guds frelse, har mange erfart det Studiebibelen beskriver: «Jo høyere privilegium, jo dypere sår. Jo nærmere Kristus, jo nærmere sverdet.»

Men for Simeon bleknet alt annet i forhold til det han fikk se. Han var rede til å møte døden. «For mine øyne har sett din frelse.» Måtte den ånd som bodde i Simeon også bo i oss. I takknemlighet, lovprisning, beundring – og i mot. Mot til å ta riktige valg, mot til å kjempe den rette kampen på Jesu måte. Slik at det lyset som var til åpenbaring for hedningene til Israels ære, skal få skinne stadig sterkere også hos oss.

«I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære. Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria:

«Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»

Luk 2,25-35