Mer enn skoler og brønner

Våre misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn kan vise til mange håndfaste resultater av arbeidet sitt. Men de viktigste resultatene er kanskje de ugripelige - slik som at mennesker får befestet sin gudgitte verdighet.

Da Norsk Misjons Bistandsråd i sin tid ønsket et navn som gled lettere over tungen, falt valget på Digni. Dette kommer fra det latinske ordetdignitas, som best kan oversettes tilverdighet.

Selv var jeg med i styret den gangen og fulgte prosessen litt fra siden, men som en oppsummering av hva våre misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn gjør, og hvordan de gjør det, synes jeg det er treffende. De jobber for å befeste menneskers gudgitteverdighet. (Så får det heller være at enkelte tror Digni er en digital-forhandler)

Opprinnelig var verdighet ellerdignitas noe som beskrev en romersk borgers status og verdi; en oppsamling av hans egenskaper, prestasjoner og moral. Hans «gode navn og rykte», om du vil. Dette gav igjen krav på respekt og anerkjennelse. En slik forståelse av verdighet sier noe om hvilken verdi et menneske har i samfunnets øyne.

Men i vår kristne tradisjon finner vi en annen tilnærming. Vi tror at alle mennesker har verdi fordi vi er skapt av Gud i hans bilde. Vi har verdighet uavhengig av hvem vi er og hva vi gjør, uavhengig av kjønn, hudfarge, bostedsadresse eller saldo, fordi vi bærer Hans signatur, Hans vannmerke.

Denne verdigheten kan ikke tas fra oss. Den blir ikke borte. Men den kan krenkes. Den kan trampes på og spyttes på. I boken «Humiliation, Degradation, Dehumanization», lister forfatterne opp flere kategorier for verdighetskrenkelser. Disse er lette å kjenne igjen for de av oss som daglig forholder oss til utviklingsproblematikk.

Vi mennesker krenker andres verdighet når vi undertrykker dem på en slik måte at det skader selvfølelsen deres. Det kan vi gjøre med ordene våre, handlingene og holdningene våre eller gjennom lovverk og skikker. Og vi krenker folks verdighet når vi reduserer dem til objekter for å oppnå noe, når de blir midler for våre egne mål.

Vi krenker andres verdighet når vi degraderer mennesker til noe mindre enn de er skapt til, når vi gjør dem til slaver, selger dem eller holder dem fanget. Og vi krenker folks verdighet når vi avhumaniserer dem, når man omtaler dem som dyr, som rotter eller insekter. Slik fratar vi dem de egenskapene som gjør dem til mennesker.

Vi så eksempler på dette da Hutuene i Rwanda omtalte Tutsiene som kakerlakker like før folkemordet brøt ut. Lignende ord ble brukt om jøder før og under andre verdenskrig. Og enkelte bruker til og med slike ord i dag om båtflyktninger, tiggere eller innvandrere. Det er uverdig.

For en ukes tid siden var jeg på en konferanse for europeiske kirkeledere i Polen og benyttet anledningen til å besøke Auschwitz. Jeg hadde lest om den på forhånd, sett filmer og bilder. Likevel ble jeg overveldet av leirens størrelse. Og omfanget en slik størrelse vitner om. Da jeg beveget meg mellom boligbrakker og gasskamre, ble det klart for meg hva som skjer når avhumanisering settes i system. Når menneskers verdighet blir krenket med industrisamfunnets effektivitet. Konsentrasjonsleiren et synlig, håndgripelig bevis på det.

Heldigvis er konsentrasjonsleirene i Polen stengt nå. Gasskamrene ligger i ruiner, men tendensene som vi mennesker har til å misbruke hverandre, mishandle og avhumanisere folkegrupper, finnes fremdeles. Derfor har Dignis medlemsorganisasjoner og kirkesamfunn en stor og viktig rolle å spille.

Som sivilsamfunnsaktører bidrar de til å bekjempe fattigdom, skape utdannings- og arbeidsmuligheter, til å fjerne ulikhet og diskriminering, og bevisstgjøre folk om hvilke rettigheter og muligheter de har. Slik snur de krenkelsene på hodet: I stedet for å undertrykke mennesker, bidrar de til å løfte dem opp. I stedet for å holde dem fanget, hjelper de til å frigjøre dem. I stedet for å bruke dem som et middel for å oppnå noe, behandles de med respekt.

Og i stedet for å avhumanisere dem, bekrefter de deres menneskeverd ved å la dem utfolde seg og bruke de evnene og egenskapene Gud har gitt dem.

Det er ikke tilfeldig at Dignis medlemsorganisasjoner har ordet «verdighet» i visjonene sine, i vedtektene og handlingsplanene. (Bare ta en titt på nettsidene til Areopagos, Blå Kors, Misjonsalliansen eller noen av de andre). Vi som følger opp medlemsorganisasjonenes prosjekter og arbeid lar oss gjerne motivere av de fysiske, synlige resultatene de leverer.

Det er stort å se skoletak som løfter seg over bølgeblikk i slummen, rent vann som strømmer fra pumpene i landsbyen, helsesentrene, veiene, bedriftene - alt dette, men om jeg spør meg selv hva som mer enn noe motiverer meg ved dette arbeidet, så er det å se mennesker som har fått selvtillit og verdighet tilbake.