Menneskeverdet må alltid stå fast
Ideen om at alle mennesker har en iboende egenverdi som ingen kan ta fra oss, må aldri vike. Alle store utfordringer må løses uten å sette menneskeverdet i spill, også klimaspørsmålet.
Alle mennesker har den samme, høye verdien uavhengig av egenskaper, funksjonsevne og bevissthet. Denne ideen om dette menneskeverdet står sterkt, men vi kan ikke ta det som en selvfølge at denne ideen alltid skal ligge til grunn i vårt samfunn.
Det finnes også helt andre ideer om hva som gir oss verdi. Ifølge den kjente moralfilosofen Peter Singer er det ingenting spesielt ved å være menneske. I bokenAnimal Liberation (1975), hevder han at det er våre evner, og ikke det å tilhøre menneskearten, som gir oss rettigheter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er evner som selvbevissthet, rasjonalitet, interesser og følelser. Ikke alle mennesker har disse evnene, og derfor har heller ikke alle mennesker menneskeverd. Derimot kan noen dyr, som sjimpanser eller gorillaer, være «personer» og ha krav på beskyttelse. Animal Liberation har vært en viktig bok for deler av den radikale dyrevernbevegelsen.
Jeg mener Peter Singers tankegods er livsfarlig og det var slike ideer jeg hadde i tankene da jeg advarte mot et menneskesyn som har fått fotfeste i deler av den grønne bevegelsen. Grunnleggende dyrevelferd bør være et mål for ethvert samfunn.
Problemet oppstår i det øyeblikk vi visker ut den fundamentale forskjellen mellom mennesker og dyr og begynner å tillegge noen dyr høyere verdi enn noen mennesker. Det har store implikasjoner for menneskeverdet og menneskerettighetene dersom det sås uklarhet om mennesket har en større verdi enn andre levende organismer.
Slutter vi å se på mennesket som særlig verdifullt, kan det få dramatiske konsekvenser. Vi som fellesskap kan miste noe av motstandskraften mot sortering av mennesker med egenskaper, tilhørigheter og evner som står lavt i kurs i samfunnet. Og vi vil miste et viktig moralsk kompass når menneskers og dyrs rettigheter kommer i konflikt.
Nasjonal talsperson i Grønn Ungdom, MDGs ungdomsparti, skrevi en kronikk i klassekampen i sommer om menneskeverdet som begrep: «Begrepet antyder at det er en grunnleggende forskjell mellom individer som er mennesker og individer som ikke er mennesker. Dette er også den rådende linja i folkeopinionen. Jeg mener at den er grunnleggende gal og hviler på noen etiske og filosofiske resonnementer som ikke henger på greip.»
En overveiende del av norsk miljøbevegelse tar avstand fra dette tankegodset. Det er jeg glad for. Jeg mener likevel det er rett å være våken for denne debatten og tankemåten.
Det samme gjelder ideen om at vi må innføre dramatiske tiltak for å bli færre mennesker. «Mennesker er en pest på jorden som må kontrolleres ved å begrense befolkningsveksten», har Sir David Attenborough sagt. Vi er mange som har hatt stor glede av hans fantastiske naturprogrammer, men holdningen han gir uttrykk for her er problematisk, og dessverre utbredt.
Mennesket har utvilsomt ansvar for miljø- og klimakrisen, men når menneskets fremstilles som det verste «masseødeleggelsesvåpenet» på jorden, er veien kort til å argumentere for tiltak som setter menneskerettigheter til side.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det kanskje mest bekymringsfulle, er når det tas til orde for omfattende tiltak for å redusere verdens befolkning. Den norske økofilosofen Arne Næss mente at verden ikke tålte en befolkning på mer enn 100 millioner.
På 1960-tallet sponset blant andre Norge «befolkningstiltak» i India og andre land som førte til grove brudd på menneskerettighetene. Vestlige land sendte spiraler til India som ikke var godkjent for bruk i Vesten, og som førte til død og store helseskader hos mange indiske kvinner.
Under Indira Gandhi ble det gjennomført tvangssterilisering av 11 millioner menn – noen av dem ble sterilisert på klinikker finansiert av Norge. Bekymrede vestlige befolkningseksperter lanserte også ideen om å begrense antall fødsler i India ved kjønnsseleksjon. Siden det var så viktig for indiske kvinner å få en sønn, fortsatte mange å få barn helt til det kom en gutt.
Vestlige befolkningsekspertene mente det ville være et effektivt tiltak mot befolkningsvekst å avslutte svangerskapene der kvinnen ventet en jente. Resultatet av denne politikken er et jente- og kvinneunderskudd på 63 millioner i dagens India. En australsk studie konkluderte i 2014 med at det kun er en global ettbarnspolitikk som vil være effektiv nok dersom man skal løse miljøproblemene gjennom befolkningsreduksjon.
Klimakrisen er eksistensiell. Vår generasjon har et alvorlig ansvar. Vi kan ikke se våre barnebarn i øynene og forsøke å forklare hvorfor vi overlot til dem en jord som de ikke kan leve godt på. Men også klimakrisen må løses uten at menneskeverdet settes i spill.
