‘Men nå’ II
Gud kunne ikke unne seg hvile før mennesket var skapt (1.Mos 2:2).
Det kristne menneskesynet er preget av to avgjørende forhold.
For det første: Vi er skapt i Guds eget bilde. Gud kunne ikke unne seg hvile før mennesket var skapt (1.Mos 2:2). Vi var selve målet for skapelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For det andre: Vi er en slekt som har vendt Gud ryggen. I utgangspunktet er vi i konflikt med vår skaper. Vi er født med synd, uten virkelig respekt for Gud og uten tillit til ham (Rom 8:7).
På disse to søylene hviler det kristne menneskesynet. Begge gjelder oss alle uten unntak.
Påsken er uttrykk for at Gud ikke slo seg til ro med situasjonen. Synden, djevelen og døden skulle ikke få siste ordet. Han gjorde noe som innledes med et ‘men nå’.
Og dette er det største som har skjedd her i verden:«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven …» (Rom 3:20–321).
Det skjedde i påska – i pakt med ‘skriftene’ i Det gamle testamente.
Nå er Guds Ånd sendt for å trekke sløret til side og vise oss virkningen av dette ‘men nå’: Uten noe som helst bidrag fra vår side får vi del i en rettferdighet som holder mål i himmelen. Den gis «til alle og over alle» som tror (v. 22).
«Takk, Fader at du var så god mot Adams falne ætt. Du frelste oss ved lammets blod og gav oss barnerett.»
