Mellom askese og aktivisme

Etter ti hvileår arrangerer Sub Church festival igjen, denne gangen under navnet SÅ2012, som går av stabelen 26.-29. juli på Hadeland (safest.no) Undertegnede fikk ansvaret med å sette opp seminarene, og som leder for SubStans (jesusdojo.no) var det på sin rette og rimelige plass å ha et seminar som skal utforske SubStansЃf motto: «Mellom askese og aktivisme».

Tradisjonelt har disse størrelsene hatt en tendens til å utelukke hverandre, i alle fall blant kristne, som så altfor ofte har levd med et dualistisk verdensbilde, der det åndelige og det jordiske ikke har hatt så mye med hverandre å gjøre.

Evangelisk kristendom har hatt et sterkt fokus på å omvende sjeler, og agendaen har som regel alltid hatt den hinsidige himmel som rettesnor. Samtidig har troende med et sterkt engasjement for sosial rettferdighet og miljøkamp ofte har hatt en tendens til å nedprioritere klassiske kristne praksiser som bønn, faste og ensomhet.

Dette er intet mindre enn en kirkelig tragedie. Det er når askesen og aktivismen får gå hånd i hånd at kirken får slagkraft.
Få, om noen, har sagt det bedre enn Martin Luther King: «Hvis kirken ikke klarer å gripe sitt profetiske engasjement, vil den ende opp som en irrelevant sosial klubb uten moralsk og åndelig autoritet. Hvis ikke kirken aktivt tar del i kampen for fred, og for økonomisk og rasemessig rettferdighet, vil den miste millioners lojalitet, og mennesker overalt vil si at kirken ikke lenger har noen funksjon.»

«Men hvis kirken vil frigjøre seg fra stillstandens åk og ta tilbake sin historiske oppgave, og vil tale og handle fryktløst og insisterende om rettferdighet og fred, vil den vekke menneskets forestilling og tenne sjeler, og fylle dem med en brennende og ivrig kjærlighet for sannhet, rettferdighet og fred. Folk fra fjern og nær vil kjenne menigheten som et fantastisk kjærlighetsfellesskap som gir lys og brød til ensomme vandrere i natten.»

Askese betyr øvelse/trening - åndelig trening, og har sine røtter hos de motkulturelle ørkenfedrene på 300-tallet. Når samfunnet jaget etter mer, spurte asketene seg hva mer de kunne klare seg uten.

Der folk tenkte selvutvikling, søkte asketene selvutslettelse å bli korsfestet med Kristus. Målet var å vie hele sitt liv til bønn. Frykten for loviskhet og gjerningskristendom har satt en effektiv stopper for askesen blant de reformerte, men de siste tiårene har vi sett vinden begynne å snu.

Retreatbevegelsen fått stor tilslutning, og stadig flere har sett hvordan nåden lett kan misforstås. Nåden er ingen hengekøye, men en kraft som kan forvandle både oss og alt rundt oss. Gud elsker oss akkurat som vi er, men han elsker oss samtidig altfor høyt til å la oss forbli sånn.

Noen sa en gang: «Vær deg dine tanker bevisst, for de vil bli ord. Vær deg dine ord bevisst, for de vil bli handlinger. Vær deg dine handlinger bevisst for de vil bli din personlighet».

Askesen snur alt dette på hodet. Det er handlingene som former tankene våre, og til sist vår personlighet. Det er ved å få bukt med våre uvaner og ved å innarbeide nye gode vaner at vi gradvis blir forvandlet til Jesus-likhet. Ved å øve oss på å gi, blir vi gavmilde.

Ved å skrive ned tre ting vi er takknemlige for hver dag, blir vi takknemlige. Ved å søke forsoning med de vi har noe uoppgjort med, blir vi kjent med tilgivelsens kraft, og ved å trene blir vi opptatt av å ta vare på kroppen.

Nye vaner skaper nye mennesker.

I SubStans arrangerer vi såkalte Jesusdojoer, som er praksisintensiver med et stort fokus på egentrening mellom samlingene. Dojo er det japanske navnet på kampsportenes treningssentre og betyr direkte oversatt «stedet der du lærer veien».

Poenget her er at du kan ikke lære å gå etterfølgelsens vei bare ved å sitte på lesesalen. Du trenger konkrete øvelser, du trenger et treningsfellesskap, og du trenger en trener.

Askese og aktivisme trekker best i tospann, og det personifiserte eksempelet finner vi i Jesus.

Han viste at åndelig fordypning og kampen mot urettferdighet går hånd i hånd. Han trakk seg unna til ensomme steder for å be og faste, enten alene eller med noen få, og ble samtidig til slutt en så stor trussel, både for de religiøse og de politiske makthaverne, at de sammen dømte han til døden.

Askesen er drivstoffet for aktivismen. Det er i bønnen, fasten og ensomheten vi kan hente kraft til et liv som Guds rikes agenter.
I den tidlige kirke var det ikke uvanlig å knytte asketiske øvelser til praktisk nestekjærlighet. Det fortelles blant annet om nattverden som utgangspunktet for matutdeling til de fattige. Alle som hadde tok med seg mat og vin til gudstjenestefeiringen.

Billig og dyr vin ble blandet sammen, så alle drakk det samme, og etter gudstjenesten tok de med seg det som ble til overs for å dele ut til byens fattige. Det var sågar slik at om det ikke var nok til alle, så fastet menigheten helt til de hadde så alle kunne spise seg mette.

Til høsten skal SubStans ha en Jesusdojo om moderne slaveri, og der vil vi benytte faste som solidaritetshandling.

Fasten vil minne oss om lidelsene verdens slaver i dag går igjennom, og få oss til både å be for saken og gi oss drivkraft til arbeidet for saken. Når vi holder på med Jesusdojoen «Enkelhet», er ett av målene å sørge for personlig økonomisk handlingsrom til praktisk nestekjærlighet, raushet og gjestfrihet.

Et siste eksempel på hvordan det innadvendte kan gi et utadvendt resultat finner vi i Thomas Sjødins siste bok, «Et brustent halleluja».

Sjødin forteller om trappistmunken Thomas Merton, som de siste årene av sitt liv levde som eremitt. Det er lett å tro at et liv i ensomhet (og i denne sammenheng snakker vi alltid om frivillig ensomhet) vil føre til et egosentrisk fokus.

Med Merton var tilfellet det motsatte. Tiden i ensomhet gjorde ham i stand til å elske menneskene rundt seg med langt større kraft. Etter en tur til byen skriver Merton om hvordan han ble fylt med en ømhet for hvert eneste menneske han møtte. Det fantes ikke lenger fremmede, skriver han.

Nestekjærligheten hadde vokst fram i den dypeste ensomhet.

Det har blitt sagt at bønnen er den kristnes åndedrett. Jeg tar poenget - uten bønnen overlever vi ikke som kristne.

Allikevel drister jeg meg til en revisjon: Det er vekslingen mellom askese og aktivisme som er vår åndedrett. I askesen trekker vi pusten og får kraft og påfyll til konkrete nestekjærlige handlinger, til å blåse Guds livspust, kraften som gjør alle ting nye, utover jorden.

Og med aktivismens erfaringer vokser behovet for å trekke seg tilbake, og hente styrke i menighetsfellesskapet og de klassiske kristne øvelsene.
Kirke: Pust!



- Stian Kilde Aarebroy
Teolog, fofatter og leder av SubStans