Medmennesker er ikke tidstyver

Jeg liker å si at tida kommer. Tida er jo en gave - en gave så stor at vi har tid til mer enn vi ofte tror.

Det er viktig å bruke tida godt. Det å lese medmenneskers ytringer - med fullt navn - i kommentarfelt og sosiale medier er i utgangspunktet ikke å sløse med tida.

Det å svare på spørsmål fra sannhetssøkende (og litt plagsomme?) journalister, så disse blir opplyst om en større del av det større bildet, kan også være positiv bruk av tid. Også i den større sammenhengen og for de edleste måla.

Det å legge visjonen litt til side en stakket stund, og se nærmere på det som ved første øyekast virker som uvesentlige detaljer fra et medmenneske, er muligens ofte en god, kristelig gjerning.

Slik bruk av tid kan gjøre dagen, uka eller livet litt bedre for ham/henne man først holdt på å ignorere. Hvis man i tillegg ytrer noen ord, heller enn å tvinge dem til å “forbli” i svelg eller fingre, kan man mirakuløst nok bidra til større gjensidig forståelse. Slik kan både dere to og resten av (kristen)samfunnet se framover med klarere blikk.

Jeg husker den kjære, kristne barnesangen. «Du har tid for meg / når jeg søker deg /min Herre, min Gud.»

Jeg tror det er viktig at kristne ledere er mer preget av Han som har tid enn av de som tenker stort.

Det er lett å tenke stort på feil måte. Det å gå en ekstra millimeter med et irriterende medmenneske blir derimot sjelden feil.