Med barn i bagasjen

De har nettopp besøkt fire kontinenter, sju land og reist 57 timer med fly. – Vi har vært i en boble, konstaterer Kirsti Lein.

I år er det ti år siden ekteparet Kirsti og Håvard Lein var på jorden rundt reise. Den gang var det bare de to, og de forlovet seg i løpet av turen. Siden har det blitt bryllup og tre barn.

I begynnelsen av februar la de ut på den 77 dager lange turen til Europa, Asia, Oseania og Australia, en tur de har drømt om og planlagt i flere år. To uker etter hjemkomst har de voksne fortsatt problem med å vende seg til den norske travelheten.

En stor overgang

– Det er full rulle etter at vi kom hjem, og en stor overgang fra å ha ingen spesielle planer. Ungene har aktiviteter, skoler og lekser, og vi spør oss selv: Er det slik livet skal være? På reisen møtte vi andre som har en enklere livsstil. Folk vi kjenner i Australia er fornøyd med mindre. De bryr seg ikke så mye om hvordan huset ser ut, og om barna går på de og de fritidsaktivitetene. Noen barn går ikke på aktiviteter i det hele tatt. Det får oss til å tenke på hvilke valg vi gjør, sier hun.

Bosted og døgnrytme

– Har det vært utfordrende å reise med barn på tur?

– Egentlig ikke. Det var jo en helt annen tur denne gangen, siden vi la opp løpet etter barna. Vi gruet oss litt til flyturene, fordi vi visste at vi skulle tilbringe 57 timer på fly, men også det gikk over all forventning. Etter første flytur var det ikke noe mer å grue seg til.

Barna var sju, nesten ni, og ti måneder gamle da de dro. De to eldste har vært på flere feriereiser, og er vant til å skifte bosted og døgnrytme. Når de kom til en ny tidssone, «tvang» de barna til å holde seg våkne til kvelden, for at tilvendingen skulle skje raskere.

– Det fungerte veldig bra. Vi hadde fullt av aktiviteter på fram til kvelden, for at de skulle holde seg våkne. Å komme hjem til vår egen tidssone var faktisk det tøffeste. Det hang lenge i for vår del.

Nok med 11 uker

Kirsti forteller at ungene syntes 11 uker var nok, men at hun og mannen godt kunne vært i utlandet dobbelt så lenge.

– Vi hadde ikke begynt å savne Norge, og nøt det å være på ferie.

Det manglet ikke på advarsler før de reiste. Kirsti arbeider som helsesøster og ble møtt med skepsis da hun fortalte om reiseplanene. Folkehelseinstituttet ba dem også om å tenke seg om.

– Vi valgte å vente til Miriam hadde fått vaksine mot meslinger, røde hunder og kusma. Da var hun ni måneder gammel. I tillegg valgte vi landene med omhu. New Zealand og Australia er ikke så veldig annerledes enn Norge, og vi hadde med oss medisinsk utstyr på reisen til Malaysia.

Barndom i Afrika

Som liten tilbrakte Kirsti deler av barndommen i Afrika, der søsteren ble født.

– Vi opplevde ikke sykdom på ferieturer. Hadde vi gjort det, ville jeg kanskje tenkt annerledes, tror hun.

Den eneste gangen de måtte oppsøke et sykehus underveis, var i Australia. Miriam hadde et stort sår i nakken som ikke ville leges, men ved sykehuset ble det konstatert at det var brannkopper.

– Det var greit at det skjedde i Australia, der det ikke var problem med språket, slår hun fast.

«Homestay»

I Malaysia bodde de hos en lokal familie for å komme tett innpå den lokale kulturen, og se noe annet enn de vanlige «turist-tingene».

– Vi fant tilbudet på internett, og det er regjeringen i Malaysia som står bak. Der er det mange typer «homestay» å velge mellom. Poenget for de fastboende er å få vise fram landsbyen de bor i, hva de livnærer seg av og hvordan de organiserer jordbruket sitt. Vi var mye sammen med den lokale familien og spiste maten de laget.

De var de første «hvite» i landsbyen de bodde i. Familien fikk være med i et lokalt bryllup og møtte stor åpenhet. Ordføreren kjørte dem rundt og de fikk hilse på mange av de fastboende.

– Vi fikk et veldig godt innblikk i hva de holdt på med. De snakker ikke så godt engelsk, men vi gjorde oss forstått som best vi kunne. Dagene i Malaysia ble ett av høydepunktene fra turen, synes vi da.

– Hva sitter dere igjen med fra turen?

– Vi sitter igjen med mange kjekke minner og opplevelser, og vi snakker mye om det vi har opplevd. Vi har allerede begynt å planlegge neste tur. Ungene snakker mye engelsk med hverandre, det er en forandring. Vi tenker at vi har opplevd noe stort sammen, sier Lein.