Mandelas jødiske venn

Verden minnes Nelson Mandela for hans kamp mot apartheid og for hans statsmannskunster. Benjamin Pogrund har også personlige minner om vennlighet, generøsitet og tålmodighet.

De siste årene har pressemannen og forfatteren Benjamin Pogrund brukt mye tid på å gjendrive påstander om at Israel fører apartheid-politikk overfor palestina-araberne. Han har skrevet innlegg i israelske og britiske aviser, og i fjor ga han ut boken Drawing Fire. Her diskuterer han anklagene mot Israel og motivene til de som fremsetter dem.

– Det er snart 18 år siden jeg emigrerte til Israel og i alle disse årene har jeg gjort det jeg har maktet for å skape dialog mellom palestinere og jøder. I større grad enn enn de fleste har jeg hatt kontakter på begge sider i konflikten. Jeg kjenner etterhvert Israel godt, slik jeg også kjente Sør-Afrika fra innsiden. For å si det enkelt – det går ikke an å sammenligne Israel med raseskillesystemet som var i Sør-Afrika, sier han.

Jerusalem

Dagen møter en engasjert Benjamin Pogrund og konen Anne i deres koselige, men enkle leilighet i bydelen Katamon i Jerusalem. Etter en internasjonal karriere som journalist og pressemann, var det en overgang å flytte til beskjedne Jerusalem-forhold.

– Forholdene er enklere her enn det vi var vant til, men vi har hele tiden likt oss i nabolaget. Vi bor bare noen steinkast fra presidentboligen og teateret, og i tillegg er det flere hyggelige kafeer en kan henge på i området her, sier han.

Segregering

Benjamin Pogrund vokste opp i en jødisk familie i Cape Town. Han var 15 år gammel da Nasjonalistpartiet i 1948 vant valget og startet arbeidet med å dele befolkningen inn i fire ulike rasekategorier.

LES: Tutu: - Glad Mandela ikke får se dagens Sør-Afrika

For jøder flest betydde dette lite, all den tid de ble plassert i kategorien «hvite», men Benjamin Pogrund var allerede i unge år i opposisjon til systemet. Først engasjerte han seg politisk i det liberale partiet, som var mot apartheid, og på slutten av 50-tallet ble han ansatt i avisen Rand Daily Mail i Johannesburg.

– På den tiden var det ingen reportasjer om den svarte befolkningen i avisene. Representanter for majoriteten av befolkningen ble kun nevnt i forbindelse med ulykker eller forbrytelser, og de ble aldri omtalt med navn, minnes han.

Playboy

Rand Daily Mail skilte seg imidlertid ut fra de andre avisene. Som ung mann fikk Pogrund som en av de første lov til å skrive reportasjer om de svartes liv under apartheid. Slik kom han også i kontakt med 15 år eldre Nelson Mandela, som var noe så sjeldent som en svart advokat.

– Mandela hadde litt av et playboy-image. Han var vakker, høy og velkledd, og han «levde livet». Han hadde egen bil, noe som var svært uvanlig for svarte på den tiden, og han hadde forlatt kone og barn for å bli sammen med den vakre og glamorøse Winnie, minnes Pogrund.

Pass-loven

Mandela og Pogrund ble kjent under masserettssakene mot mange tusen svarte kvinner som demonstrerte mot den forhatte «pass-loven». Ifølge loven måtte alle svarte innbyggere til enhver tid på forespørsel kunne vise identifikasjonskort. Hvis ikke ble de arrestert. Loven var laget for å kunne registrere og kontrollere de svartes bevegelser internt i Sør-Afrika.

– Mandela representerte kvinnene, mens jeg klarte å få åpnet de lukkede rettssakene for pressen og offentligheten, sier Pogrund.

Massakre

På samme tid inntraff en tragisk hendelse som skulle påvirke antiapartheid-kampen de neste årene.

Den pan-afrikanske kongressen (PAC), en utbrytergruppe fra ANC, oppfordret svarte innbyggere til å legge fra seg identifikasjonskortene hjemme, for deretter å melde seg på nærmeste politistasjon.

Mange fulgte oppfordringen, og i den svarte bydelen Sharpeville utviklet det seg i tillegg til store protester. Pogrund var selv tilstede som reporter og fikk se politiet åpne ild mot de ubevæpnede demonstrantene og massakrere 69 av dem. De fleste ble skutt i ryggen.

Sørafrikanske myndigheter benyttet Sharpeville-massakren som påskudd til å forby både PAC og ANC.

Under jorden

Mandela forlot advokat-jobben og gikk nå under jorden for å organisere opposisjonen i African National Action Council. Målet var at svarte arbeidere skulle ramme sørafrikansk økonomi gjennom en tre dagers landsdekkende streik. Siden det var straffbart for svarte å streike, ble det kalt for en «bli hjemme»-aksjon.

– Hele den sørafrikanske politistyrken lette etter Mandela, men de fant han aldri. Mandela og jeg fortsatte å ha kontakt i det skjulte. Vi sendte hemmelige beskjeder om sted og tidspunkt for når vi skulle møtes. Vanligvis møttes vi om kvelden i en mørk forstadsgate. For å unngå oppmerksomhet, gikk han i likhet med mange av de svarte arbeiderne i kjeledress, minnes Pogrund.

– Vi satt i bilen min og pratet om kampanjen hans, hvilke planer han hadde og håpet hans om å kunne presse regjeringen til å avslutte apartheid-politikken.

Streiken

Streiken startet mandag 29. mai 1961. Som regel var Pogrund på plass under protester for å rapportere fra der det skjedde. Men denne gangen ble han bedt om å holde seg på kontoret for å samle rapporter som strømmet inn fra hele landet. The Rand Daily Mail planla en spesialutgave for å dekke streiken.

– Fra regjeringen og Johannesburg kommune kom det en uttalelser om at streiken hadde vært en fiasko. Uten at jeg var konsultert, valgte nyhetsledelsen å kjøre disse uttalelsene som hovedoppslag, sier Pogrund.

Fakta var imidlertid at streiken langt fra var den fiaskoen som myndighetene hevdet. Den var heller ikke den suksessen som Mandela hadde håpet, men i det viktige Johannesburg-området holdt hele 50 prosent av arbeiderne seg hjemme.

Mange av dem var både redde for å få sparken dersom de holdt seg hjemme og redde for å bli angrepet av svarte ungdomsgjenger dersom de gikk på jobb. Men når The Rand Daily Mail, som var svært respektert blant de svarte, hevdet at kampanjen uansett var en fiasko, ble dette slutten på streiken.

Vennlig Mandela

Benjamin Pogrund satt på kontoret sitt, sterkt preget av det som hadde skjedd. Litt ut på formiddagen ringte Mandela.

– Jeg begynte å stamme frem en unnskyldning, men Mandela avbrøt meg med en varm og forståelsesfull stemme. «Helt i orden Benjie-gutt. Jeg vet at det ikke var din feil».

Generøsiteten hans overveldet meg. Avisen min hadde gjort en forferdelig feil. Mandela hadde jobbet i måneder med livsfarlig undergrunnsarbeid – til ingen nytte. Likevel var han vennligheten selv, minnes Benjamin Pogrund.

Selv nå, over 50 år senere, er han tydelig beveget når han snakker om denne hendelsen.

Mandela ringte et par ganger til, først for å si at streiken offisielt ble avblåst. Deretter for å kunngjøre at ANC gikk fra ikke-voldelig til væpnet kamp mot apartheid-regimet.

Herfra er historien om Mandela velkjent. Han reiste utenlands for å organisere motstanden, ble angitt i 1964 og satt i fengsel i 27 år – mesteparten av tiden i sikkerhetsfengselet på Robben Island.

Fengselstiden

Pogrund forsøkte å holde en viss kontakt med Mandela mens han var i fengsel. Hver jul sendte han og konen Anne en kurv med god mat til Mandela, men etter noen år fikk de beskjed fra fengselet at Mandela ikke lenger fikk beholde matvarene selv, men måtte dele alt han fikk med de 1300 andre fangene.

– Da fikk jeg ideen om at vi heller skulle sende en større sum penger. Mandela og kameratene hans skrev en lang liste over varer de ønsket, og en fengselsbetjent kjørte over til et supermarket på fastlandet og handlet for dem.

I 1982 ble Mandela overført til et fengsel i Cape Town og en tid etter fikk Pogrund for første gang besøke han – som venn, ikke som journalist. Han måtte love å ikke skrive noe om besøket. Et nytt besøk fulgte, og denne gangen ønsket Mandela også å møte Anne Pogrund.

– Vi fortalte han at sønnen vår Gideon snart skulle feire bar mitsva, en jødisk seremoni for gutter som er fylt 13 år. Noen dager senere fikk vi håndskrevet kort i posten fra Mandela. Det var en personlig gratulasjon til Gideon. Vi ble nesten målløse. Han var en livstidsfange som på dette tidspunktet var i hemmelige og tøffe forhandlinger med myndighetene. Likevel tok han seg tid til å vise vennlighet mot en ungdom han ikke kjente, sier Pogrund.

Statsmannen

Pogrund er ikke i tvil om at Mandelas personlighet var avgjørende for at han siden lyktes også som statsmann.

– Generøsiteten hans var viktig også på det politiske planet. Han var arkitekten bak Sør-Afrikas relativt fredelige overgang fra apartheid til demokrati og like rettigheter for alle. Han ledet den svarte befolkningen vekk fra sinne og hat som skyldtes undertrykkelse og nedverdigende forhold. Istedet fikk en et felles samfunn preget av aksept for hverandre. Sør-Afrika ble kalt en «regnbuenasjon», sier Pogrund.

Han mener tiden i fengselet gjorde noe med Mandela. Playboy-mentaliteten ble plukket av han, men han beholdt varmen og vennligheten.

– Det er utrolig at en mann som måtte tåle så mye lidelse, likevel beholdt troen på menneskeheten og så verdien av å rekke hånden ut til tidligere fiender, sier han.

Flyttet

I 1985 ble The Rand Daily Mail, hvor Pogrund var redaksjonssjef, nedlagt av myndighetene. I 1986 valgte familien Pogrund å forlate Sør-Afrika. Benjamin Pogrund hadde da i en årrekke hatt problemer med myndighetene på grunn av kampen mot apartheid. Han måtte møte for retten flere ganger, fikk passet beslaglagt og en kortere periode satt han i fengsel.

Pogrund hadde i perioder fungert som Sør-Afrika-korrespondent for Sunday Times, Boston Globe og The Economist. Nå gikk ferden på ny til Storbritannia og USA. Han var en periode utenriksredaktør i The Independent i London og etter et år som redaktør i The World Paper i Boston, emigrerte han og konen i 1997 til Israel.

Rasisme-konferanse

Benjamin Pogrund og Nelson Mandela møttes også etter at sistnevnte ble president i Sør-Afrika.

I 2001 var Pogrund en del av den israelske delegasjonen til FNs rasismekonferanse i Durban. Her fikk han for første gang møte boikottbevegelsen og påstandene om at Israel er den nye apartheid-staten.

USA og Israel trakk seg fra konferansen da forslaget om å sidestille sionisme og rasisme ble lagt på bordet. For Pogrund ble hendelsen starten på et sterkt engasjement for å forklare hva apartheid var.

Han hevder Sør-Afrikas rasistiske system var unikt. Rasismen var initiert av myndighetene og førte til adskillelse og segregering på alle nivåer i samfunnet.

– Myndighetene delte befolkningen inn i fire rasekategorier. Gruppen du havnet i bestemte hvor du kunne bo, hvem du kunne gifte deg med, hvor du kunne studere, hvor du kunne jobbe og til sist hvor du kunne bli begravet. Kun den hvite gruppen fikk stemmerett og reell innflytelse i samfunnet, sier Pogrund.

Han mener den største forskjellen er at araberne i Israel har stemmerett.

– Den arabiske minoriteten har muligheten til å stemme i valg, de har fulle rettigheter og de har adgang til alle posisjoner i samfunnet. Dette i seg selv utelukker at israel er en apartheid-stat, sier han.

Pogrund viser til at det finnes arabere i alle sektorer i samfunnet – alt fra universitetsprofessorer til parlamentarikere.

Okkupasjonen

Han medgir at situasjonen for araberne på Vestbredden er verre enn for de israelske araberne. Han ønsker en israelsk tilbaketrekking fra områdene så raskt som mulig, men heller ikke her dreier det seg om apartheid.

– Sikkerhetsgjerdet har til en viss grad fungert, sammen med bedre etterretning og andre tiltak. Gjerdet har samtidig påført mange palestinere vanskeligheter, og det er blitt brukt til å stjele land. Men det ble bygget for å bedre sikkerheten, sier han.

– Ingen okkupasjon er hyggelig. Okkupasjonen av Vestbredden brutaliserer palestina-araberne og den brutaliserer våre egne sønner og døtre. Den er tragisk for de okkuperte og gir dessuten okkupanten Israel et dårlig omdømme, sier han.

Han er imidlertid redd for at israelerne aldri vil tørre å trekke seg ut av Vestbredden.

– Den arabiske terroren har skapt en frykt i den israelske befolkningen. For israelerne, som frykter for sin eksistens, skal det mye til for å stole på palestinske ledere. Palestinerne har ingen Mandela, sier han.

Samtidig roser han Mandela og ANC sitt vedtak om ikke å ramme sivile.

– Sørafrikanske myndigheter trengte i motsetning til israelske myndigheter ikke å frykte selvmordsbombere og stadige terrorangrep, sier han.