Lys over aldringsprosessen

Er det ikke stort? Vi skal oppstå med hele oss i en fornyet utgave.

Legestanden er høyt respektert. Den har en kompetanse som er aktuell for absolutt alle. Legene stiller diagnoser. Skriver ut medisiner. Utfører kirurgiske inngrep. Behandler skader. Vaksinerer mot smittsomme sykdommer. Lindrer smerter. Mange av dem har spesialisert seg. På øyne. Ører. Psykiske lidelser og lignende. Legene er også opptatt med forebyggende arbeid. De holder et øye med folkehelsen. Nå i friluftslivets år oppmuntrer de oss til mosjon. Slik kan vi holde musklene friske. Bevare leddene myke. Øke lungekapasiteten. Styrke hjertet. Hindre fedme. Bedre livskvaliteten. Trigge humøret. Især kan leger gjøre sluttfasen bedre for oss. Behandle sykdommer og inspirere til sunn livsstil.

LES: Guds folk

Men full seier over aldringen? Nei. Dødskreftene seirer til slutt. De «de tusen forglemte graver» vitner om det.

Forkynneren i Det gamle testamente skildrer alderdommen med realistisk bildebruk. Hender. Føtter. Tenner. Øyne. Ører. Alt svekkes. En tragediens frustrasjon er å merke.

Les nå teksten ved siden av denne andakten og prøv å finne ut hvilke kroppsfunksjoner de ulike leddene sikter til. Treffende, ikke sant?

Det er ikke merkelig at mange knuges av en mørk og tung sky i denne fasen av livet. Noen opplever skyen over livet allerede i unge år. Døden er en skremmende fiende i alle aldre. Gravsteiner forteller at mange aldri nådde høy alder. Ulykker og sykdom rev dem bort altfor tidlig. Vi tilhører en dødsmerket slekt.

Men alt er ikke sagt med dette. I vår leste jeg mange dikt av Petter Dass. Han var en friskus, men også en alvorsmann. I en salme skrev han om leddet legemets oppstandelse i trosbekjennelsen. Der skildrer hr. Petter noen bibelske personer som er preget av sykdom og aldring:

Mefiboset var halt. Jakob hadde en hofteskål slått ut av ledd. Metusalems hud var full av alderens rynker. Men sammenhengen der han nevner dette, er ikke tragisk. Den er full av glede, for den er preget av troen på at vi skal stå opp på den siste dag.

LES: Kjøpte seilbåt - drev bort fra Gud

I tjuefire vers skildrer dikterpresten det som skal skje når alt blir nytt. På den dagen skal Jesus rope ut det samme «Effata!» som han hvisket til den døvstumme mannen i Dekapolis (Markus. 7:34). Den døvstumme fikk både hørselen og taleevnen tilbake. På denne dagen skal Mefiboset springe, Jakob gå uten skavank, Methusalem tre fram uten rynker, Lasarus kropp være fri all stank. Fra den dagen av høres det aldri noen klage fra krøplinger, sier han. Aldri. Alt slikt er blitt igjen i graven.

Dikterpresten taler med triumf.

Jeg har bekjent troen på «legemets oppstandelse» mange ganger. Oftest har jeg ikke tenkt så nøye over det. Men ved nærmere ettertanke: Er det ikke stort? Vi skal oppstå med hele oss i en fornyet utgave! Det er håp for en dødsmerket slekt, et håp knyttet til Ham som døde og oppstod. Han skal en dag tre fram som den siste på støvet. Det skjer på oppstandelsens dag. Jesu Kristi dag, «Dagen» som Petter Dass skrev om. Den omfatter egentlig både levende og døde: «Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt» (Fil 3:21). Ved troen på Jesus eier jeg dette håpet. Han garanterer for det.

Alt skal være nytt. Ingen medisin behøves, ingen operasjon. Ingen sorg finnes der. Ingen smerte. Ingen aldring. Dødens krefter er borte, for synden er borte. Den ble sonet av ham, den første som oppstod til evig liv. Da skal legeme og sjel forenes i en stor lovsangsfest. Dette var Paulus trøst. Dette var Petter Dass sin trøst. Dette skal få være vår trøst. I sykdommens og aldringens verden.

Takk Gud for a t du har en framtid for oss og våre dødelige legemer gjennom Jesus Kristus. Amen.

Forkynneren 12:3-5:

Da skjelver tjenerne i huset, de sterke mennene blir krokete. Kvinnene som maler på kvernen, må stanse, for de er blitt så få; det mørkner for jentene som ser ut gjennom gluggene. Begge dørene mot gaten blir stengt, og duren fra kvernen lyder dempet. En står opp til fuglekvitter, men alle sangens døtre stilner. Da gruer en seg for hver bakke, og farer lurer på veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram og kapersfrukten brister mens mennesket går til sin siste bolig; de som skal gråte, er alt på gaten.