Løftene kan ikke svikte

Statsminister Benjamin Netanyahu og hans kone, Sara, var i begynnelsen av september vertskap for et spesielt møte i en bibelstudiegruppe i statsministerboligen i Jerusalem.

Det private møtet var i forbindelse med feiringen av det jødiske nyttår, den 5. september i år. Der snakket Netanyahu om den avgjørende betydning Bibelen har for jødenes tilstedeværelse i Det hellige land: «Enhver som regelmessig har deltatt i denne bibelguppen vet at jeg en gang sa at Tanak (GT) er grunnvollen som vi bygger vår eksistens på. Uten Bibelen og det eldgamle båndet til landet vårt har den jødiske tilstedeværelsen i Israel ingen betydning. Det er intet annet som berettiger vårt nærvær her uten forbindelsen til Landet og denne Boken.»

Dette sier statsministeren i en privat setting, og det er trolig det han egentlig står for i spørsmålet om en- eller tostatsløsningen. De som har lest Caroline Glick's bestseller fra 2014, «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East», vet kanskje ikke at denne boken ble skrevet i nær forståelse med Netanyahu, som hun politisk arbeidet sammen med i mange år. Han går riktignok offentlig ut med at tostatsløsningn fremdeles er aktuell. I boka anbefaler Caroline Glick de israelske myndigheter å annektere den såkalte Vestbredden og Øst-Jerusalem. Den demografiske trusselen ved denne løsningen, tror hun er sterkt overdrevet. Les boken og se premissene for det!

Mange i Israel har gitt uttrykk for at Netanyahu snart må ta bladet fra munnen og ta belastningen med å erklære at Samaria, Judea og hele Jerusalem er jødisk, både i følge folkeretten og som bibelsk arvegods betraktet. Alle landområder, kanskje unntatt Gaza, «from the river to the sea» bør utgjøre Israel i de videre forhandlinger, både med verdenssamfunnet og med PA og Abbas, skriver Caroline Glick. Verdens unisone fordømmelse kommer riktignok til å bli formidabel.

Den uventede og dramatiske gjenopprettelsen av Israel i 1948 var det ikke mange i kristenheten som hadde forutsett, selv om jødene hadde drømt om det i nesten 2000 år. Heller ikke nå er det mange i kristenheten som venter på eller politisk argumenterer for en fullstendig oppfyllelse av landløftene til jødene, slik noen statsmenn gjorde i mellomkrigstiden. Det motsatte er tilfelle: Kristenheten, representert ved Kirkenes Verdensråd og Lutherske Verdensforbund, arbeider paradoksalt nok intenst for å forhindre at de bibelske landområdene skal bli inkludert i dagens Israel, som de mener ikke har noe med Bibelens Israel å gjøre.

Om historien gjentar seg eller ikke, gjenstår å se, men de fleste aner vel at uventede ting kan komme til å skje i Midtøsten i tiden fremover.