Leder kvinnediskriminering til vold?

Hva om det stemmer at vi ikke blir kvitt volden mot kvinner, så lenge vi aksepterer at kvinner kan diskrimineres fordi de ses på som mindreverdige og underordnet menn?

«Roten til seksualisert vold, finnes først og fremst i teologien i våre kirker som nedvurderer kvinner. Kvinneforakt og oppfatningen av kvinner som mindreverdige, er ikke noe spesielt for Afrika. Noen teologer har redusert kvinner til rollen som mødre, i tjeneste for menn. Det er en klar sammenheng mellom et kvinnesyn, støttet av falske teologer, som nedvurderer og forakter kvinner, og seksualisert vold som kvinner utsettes for både i fredstid og i konflikter.»

Jeg ble minnet om talen, fredsprisvinner og lege Dennis Mukwege hold under generalforsamlingen til Det lutherske verdensforbund i Namibia i 2017, da jeg nylig besøkte Fiji. På Stillehavsøyene opplever cirka 70 prosent av kvinnene fysisk og psykisk vold i løpet av livet. Det globale gjennomsnittet er 35 prosent, noe som gjør kjønnsbasert vold til den mest utbredte form for vold.

Kirkens Verdensråd har identifisert «Gender Justice» og kjønnsbasert vold blant de største utfordringene i vår tid. Som ledd i KVs «Pilgrimage of Justice and Peace», dro en gruppe pilgrimmer på besøk til kirker og organisasjoner på Fiji. Da vi spurte om hvorfor vold mot kvinner er så utbredt i denne del av verden, fikk vi til svar; «det kom med misjonærene». De forkynte at kvinner skulle være lydige og underordne seg sine ektemenn. Mannen er kvinnens hode, og en god kone tilpasser seg derfor mannens ønsker og behov. En slik bibelfortolkning forsterket tradisjonelle patriarkalske strukturer i øysamfunnene og bidro til å svekke respekten for kvinner. Det ble mer akseptert å bruke vold for å «oppdra» kona, det angikk det ingen utenfor familien.

Dette er en forenkling, men spørsmålet blir likevel stående: er det en sammenheng mellom teologisk legitimering av kjønnsdiskriminering og vold mot kvinner? Tabuer brytes når kirkene på Fiji nå setter kjønnsbasert vold på dagsorden. Kvinneroller, men også usunn maskulinitet, diskuteres i menigheter og i media. Kirkeledere stod nylig fram offentlig, sammen med andre religiøse ledere, og tok klar avstand fra vold mot kvinner.

Nulltoleranse for vold mot kvinner, er lett å enes om i det økumeniske fellesskapet. Det er stort engasjement i mange kirker mot kjønnsbasert vold. Om en derimot begynner å stille spørsmål ved den teologiske legitimeringen av kjønnsdiskriminering (som sjelden kalles det – men «kvinner og menns ulike roller og oppgaver»), blir det straks mer krevende. Mange kirker arbeider for likestilling, mens andre ikke vil forholde seg til dette begrepet eller høre snakk om kvinners rettigheter. Rokker en ved læren om kjønn og familie, begynner maktstrukturer å bevege seg. Det blir for utfordrende for enkelte av kirkens menn (og noen kvinner).

Kampen for kvinners rettigheter opplever nå en «back-clash». I urolige tider tenderer vi til å vende tilbake til tradisjonelle kjønnsroller. Det ser vi flere steder i verden, uavhengig av religion og kultur. Noen kirker har gått tilbake på å tillate ordinasjon av kvinner, og i Russland har en endret loven slik at det er lov å slå sin kone så lenge hun ikke blir alvorlig skadet. Kjønnsbasert vold øker på verdensbasis.

Hva om Dr. Mukwege har rett? Hva om det stemmer at vi ikke blir kvitt volden mot kvinner, så lenge vi aksepterer at kvinner kan diskrimineres fordi de ses på som mindreverdige og underordnet menn? Hva skjer når menn gis definisjonsmakten til å fortolke Skriften og til å bestemme kvinners handlingsrom? Så lenge forholdet mellom kjønnene reguleres ut fra at det ene kjønnet har makt over det andre, planter vi ikke da spirer til maktmisbruk?