Lager gull av ull

I sitt verksted på Verftet i Bergen gjør Amalie Rosenquist gamle herregensere i ull om til designerkjoler.

Året er 1999. Amalie Rosenquist er 33 år, og en av ti kvinner i «bekledningsformgiverklassen» på danske Bornholm. Dagens oppgave er damebukser, og det ferdige produktet skal stilles ut senere på dagen. Hun ser på plaggene de andre har laget, som er klassiske og nøytrale motsetninger til hennes plettede og blomstermønstrede, og innser at hun er annerledes.

– Noen skriver liste, handler, og lager mat etter en oppskrift. Jeg åpner opp kjøleskapet mitt og lurer på hva jeg kan få til med det jeg allerede har, sier designeren.

Minneplagg

Morgenregnet slår sine siste slag mot rutene i de høyreiste verftvinduene. En gammel vifteovn fortsetter å holde takten mens den blåser varme fra et hjørne og utover i de nedlagte fabrikklokalene. Malingsflekker ligger som historier på det kjølige betonggulvet, der stabler av tøystykker og ull i alle farger, vokser opp mot taket. Det blafrer så vidt i dem idet Amalie feier gjennom rommet i sin egendesignede, svarte og hvite tunika. Hun holder opp en kjole som er satt sammen av en brukt herregenser, en bluse og en strikket midje.

– En dame kom til meg med klær fra hennes avdøde mann, og jeg satte dem sammen med noen av hennes, slik at hun fikk flere minneplagg som hun kunne bruke. Det er slik jeg jobber.

– Fabrikkofil

Arbeidsrommet hun har i USF i Bergen er et rått verksted, ikke en finslig systue, og det er ikke tilfeldig at Amalie har valgt å arbeide akkurat her.

– Helt siden jeg som 17-åring så filmen «Flashdance», der hovedpersonen bodde i en nedlagt fabrikk, forelsket jeg meg i gamle nedlagte fabrikklokaler. Jeg pleier å kalle meg selv «fabrikkofil».

Verkstedet har to store vinduer og strekker seg fra en hems som hun trenger stige for å nå opp til, bort til et flyttbart bord ved noen mannekengdukker, hvor hun nå står og fjerner nupper fra en mørkegrønn ullgenser.

– Det er tidkrevende arbeid, og hvis jeg hadde fått timebetalt, ville jeg ha vært rik nå, sier hun på den karakteristiske københavndialekten, som hun etter tolv år i Norge, fortsatt nekter å gi slipp på.

Rosenquist tar opp en saks og klipper i genseren, ler idet hun sammenligner det med å slakte et dyr, og legger det ermeløse resultatet ned på bordet foran seg.

– Jeg kvitter meg med kjøttet jeg ikke vil ha, helt til jeg står igjen med indrefileten.

Moms-aksjon

Selv om hun tjener noe på redesign, er det ikke nok til å leve av, og mye skyldes momsen. I forbindelse med FN-dagen og den internasjonale uke var hun en av flere designere som viste fram klær på Torgallmenningen i Bergen. Kolleksjonen var blå, og budskapet til politikerne klart: Fjern moms fra redesign.

– Dette er klær som folk allerede har skattet for. Det eneste jeg gjør er å sette dem sammen og gi dem nytt liv. Det burde ikke koste å tenke miljø.

Foruten å være designer har hun derfor også en prosentstilling i Kirkens Bymisjon. Der er hun leder for systuen som har deltakere fra Nav i arbeidspraksis. Hun holder også kurs i nettopp redesign. Deltakerne er alt fra 18 til 70 år, og undervisningen holder hun i verkstedet sitt.

– Målet mitt er å få deltakerne ut av flink pike-modus, og inn i en kreativ tankeboble.

Designeren har imidlertid nok av smarte tiltak som sparer henne for unødvendige utgifter, blant annet finner hun modeller på gaten.

Stjernekolleksjon

– Når jeg ser flotte jenter på gaten, går jeg bort til dem og spør om de kunne tenke seg å stå modell for meg. De fleste synes det er kjekt å bli spurt, og sier derfor ja. Jeg har brukt modeller helt opp til 60-årsalderen.

Den mørkegrønne genseren har hun nå kombinert med noen andre farger. Sammen skal de danne et stripemønster på framsiden av det som skal bli en kjole uten ermer, og hun har forflyttet seg bort til et skrivebord med to symaskiner på. Den ene kjøpte hun som attenåring med det formål å sy igjen hull på slitte dongeribukser, mens den andre er for stretch-tekstiler. Hendene hennes arbeider nærmest automatisk, og hun klarer fint å snakke der hun sitter med ryggen mot et stativ med skjørter som mangler bakdel. Klærne som er klare for salg henger i kolleksjoner. Man kan se at plaggene, selv om de er ulike, henger sammen i en serie. Historien bak hver enkelt kolleksjon er ofte tilfeldig, men noen ganger finnes det en baktanke.

Nøysomhet og kreativitet

– Pappa reiste mye, og gikk ofte i en stjernemønstret genser som han hadde kjøpt i USA.

Så da han hadde vært død i 20 år, ble det stjernekolleksjon.

Fellesnevneren for klærne er klassiske farger og snitt, med små innslag av bohemaktige detaljer som bryter med resten av mønsteret. Funken i ordtaket hennes ; from junk to funk. Ideen om å redesigneer en blanding av Amalie Rosenquists nøysomhet og kreativitet.

– Hele livet mitt har jeg hatt lite penger, så det ligger i min natur å bruke ting om igjen. Alle klærne jeg lager, stammer jo fra klær som folk har gitt bort eller kastet, sier hun, og viser demonstrerende frem en ullgenser som ikke engang bærer preg av å være brukt.

– Når sant skal sies, får jeg inn masse klær med hull i også. Dette er klær som Fretex ville ha makulert og laget pussefiller av, så i stedet for at folk gir de hullete ullklærne til dem, ønsker jeg en miljøstasjon kun for ull. Akkurat som vi sorterer søppel, synes jeg vi burde sortere klær som skal kastes.