Kvinner skal tie

Kvinnelige prester burde tie i menighetssammenheng mener noen, men er Bibelen så tydelig som enkelte vil ha det til?

En liten gruppe underskrivere påstår i kristenliv i Dagen 30. desember at bibelen utelukker kvinnelige prester. Deres tolkninger av 1. Tim 2,12 og 1. Kor 14,33-34 blir trukket frem som avgjørende argumenter. Jeg har respekt for underskrivernes bruk av Bibelen som autoritet og deres ønske om å rette seg etter Skriften, men jeg har problemer med å se at konklusjonene til mine medstudenter ved VID vitenskapelige høyskole gjenspeiler summen av Guds Ord.

For det første ønsker jeg å understreke at jeg ikke tenker at Bibelen motsier seg selv i dette spørsmålet, men at det snarere handler om forskjellig kontekst i de ulike avsnittene. I sterk motsetning til Bibelens enerådende syn på det kristne ekteskapet som et ekteskap mellom én mann og én kvinne, så er Bibelen tilsynelatende uenig med seg selv når det kommer til om kvinner kan undervise menn i en menighetssetting eller ikke.

Så hvordan skal vi forholde oss til kvinnelige prester?

Hva sier Bibelen?

Da Jesus ble korsfestet var ikke kvinnene ansett som noen trussel. De kunne komme og gå slik de ville uten frykt for myndighetene. Ken E. Bailey poengterer at dette mønsteret i Midtøsten strekker seg helt til nyere tid og Libanon. Kvinner som i urolige tider kunne gå fritt, mens mennene enten er nødt til å gjemme seg eller eventuelt gå svært forsiktig utendørs. Peter og flesteparten av mennene flyktet, mens de kvinnelige disiplene forble trofast hos Jesus.

Vender vi oss til apostlenes gjerninger og forfølgelsen av kirken rundt Stefanus sin tid ser vi imidlertid at kvinner blir likeverdige skyteskiver side om side med menn. Saulus var på vei til Damaskus for å fange og kaste både menn og kvinner i fengsel. Bailey peker på at kulturelt gir dette bare mening dersom kvinner også ble sett på som ledere og innflytelsesrike figurer innad i fellesskapet.

I Lukas 10,39 finner vi en bemerkelsesverdig setning. Det står at «Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord.» Hun «satt ved Herrens føtter.» En frase som muligens peker på noe litt mer enn en student som kikker beundrende opp på sin underviser.

Dr. N. T. Wright skriver at i datidens praktiske verden satt man ikke og lærte bare for informasjonens egen skyld, men for å bli en rabbi, en lærer, selv. Slik som da Paulus fikk opplæring ved Gamaliels føtter (Apg 22,3). Samme Maria dukker forøvrig også opp igjen i blant annet Joh 12 hvor hun salver Jesus, og med det utfører en prestelig handling som blir akseptert av Gud selv.

I 1. Tim 2,11 fikk kvinnene beskjed om å ta imot opplæring. De blir bedt om å studere og lære, mens de «underordner seg i alt.» Når vi hører ordet «underordne» tenker mange av oss kristne at det da er snakk om kvinner som underordner seg menn. Men det er like fullt sannsynlig at det refererer til kvinnenes holdning som studenter, at de skulle underordne seg Gud i alt e.l. Noe som selvfølgelig gjelder menn også.

Med det perspektivet trenger heller ikke vers 12 å bli lest som: «jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen,» som det er formulert i norsk bibel 2011. Uttrykket «bestemme over» er oversatt fra ordet «αὐθεντέω» som betyr: å herske over, å gi ordrer til. Vi ser i 1.Mos 3,16 at når det er motsatt, og menn hersker over kvinner, så blir dette å anse som en syndefallsordning og ikke en skaperordning (1. Mos 3,16).

I 1. Mos 1-2 ligger fokuset snarere på kvinnens og mannens likeverdige posisjon som medherskere, enn på eventuelle rolleforskjeller. De skulle sammen fylle jorden og legge den under seg (1. Mos 1,28). En konsekvens av synden var imidlertid at relasjonen mellom mann og kvinne endret seg slik at mannen ville komme til å dominere over kvinnen (1. Mos 3,16). En dominans Jesus gjorde slutt på ved å gjenopprette kvinnens opprinnelige stilling (Gal 3,26-29).

Artikkelforfatterne viser også til 1. Kor 14,33-34. I vers 34 står det eksplisitt at kvinner skal tie når menigheten samles. Samtidig må vi ikke glemme kapittel 11 i samme bok hvor Paulus instruerer kvinnene til hvordan de helst skulle dekke til hodet mens de profeterte i menigheten. Å tale profetisk defineres i 1. Kor 14,3 som å tale «til oppbyggelse, formaning og trøst.» Da måtte de nødvendigvis åpne munnen under gudstjenesten. Noe som peker på, ikke at Skriften motsier seg selv, men på at 1. Kor 14,34-35 er skrevet inn i en viss kulturell og historisk kontekst.

I Rom 16 lister Paulus opp en rekke medarbeidere hvorav ni er kvinner. Føbe var diakon, og Priskilla sannsynligvis leder i en huskirke (1. Kor 16,19; Apg 18,26; Rom 16,3). Vi møter den hardtarbeidende Maria, og Junia som kom til tro før Paulus og var enten høyt ansett som apostel, eller hadde et godt navn blant apostlene (tvetydighet i den greske teksten). Tryfena og Tryfosa arbeidet «hardt for Herren.» Rufus sin mor var som en mor for Paulus. Julia og Nerevs søster blir også nevnt som viktige personer for Paulus.

Noe tyder på at Nymfa hadde en lederrolle i Kol 4,15. Lydia er også en interessant kvinne (Apg 16,14-15.40). Hun drev forretning og eide sitt eget hus, og mye kan peke i retning av at hun var den naturlige lederen i Filippi. Paulus nevner riktignok ikke kvinnelige eldste ved navn i filipperbrevet, men det er heller ingen mannlige eldste som blir nevnt.

Debora er i godt selskap som dommer og referert til som profetkvinne i Dom 4,4. Hun opptrer som åndelig og militær leder med en posisjon langt over de nytestamentlige funksjonene som eldste, hyrde og tilsynsmann når det kommer til autoritet. Titler som går over i hverandre og mest sannsynlig sier noe om den samme lederfunksjonen (Apg 20,17.28). I 1. Pet 5,1-2 bes de eldste om å være «hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere..» Eldstetjenesten i det nye testamentet assosieres altså med hjemmene. Slik som hjemmene til kvinner som Lydia, Nymfa og Priskilla.

Den utskjelte kvinnen ved brønnen evangeliserte slik at mange samaritanere kom til tro på Jesus som Messias (Joh 4,29.39). Ester var dronning og reddet Israelittene fra å bli slaktet ned (Est 7-8). Kvinnelige disipler var med i Jesu følge (Luk 8,2-3). Hulda var profet og videreformidlet ord direkte fra Gud til menn (2. Kong 22,14-15). Priskilla blir omtalt som Paulus sin medarbeider i Kristus, en referanse som også blir brukt om f.eks Timoteus og Titus (Rom 16,3.21; 2. Kor 8,23). Noen forskere påstår også at hun er forfatteren av Hebreerbrevet.

«Deres sønner og døtre skal profetere,» står det i Apg 2,17. Filips fire døtre hadde profetisk gave (Apg 21,9). Profeti som i bibelen kan inneholde både formaning og rettledning (2. Sam 12; 1. Kor 14,3). Kvinnen Kloe ledet sannsynligvis en menighet (1. Kor 1,11), og Lois og Evnike sin tro blir ansett for å ha formet Timoteus sin tro (2. Kor 1,5).

Om ikke annet så blir det hvertfall tydelig for de fleste av oss at kvinner spilte en viktig rolle i Bibelen og i de første kristne fellesskapene. Slik vil det heldigvis fortsette å være.

Ann Graham Lotz, datteren til den mer kjente Billy Graham, uttalte følgende i Time Magazine 1. Mai 2000: «Når folk har et problem med kvinner i tjeneste må de ta det opp med Jesus. Det er han som har satt oss der.»

Kilder:

Bibelen – Bibelselskapets oversettelse 2011. Grady, J. Lee. 10 Lies the Church Tells Women. 2000. Logos bible software. N. T. Wright. Women’s Service in the Church: The Biblical Basis. 2004. Silvoso, Ed. Women: God’s secret weapon. 2001. Torjesen, Karen Jo. When women were priests. 1993. Ulrichsen, Jarl Henning. Gresk-Norsk ordbok til Det nye testamentet. 2009. Vallotton, Kris. Fashioned to Reign. 2013.