Kur mot stemningsskifte

Frps kraftige hopp på novembermålingen som Respons har gjort for Aftenposten og Bergens Tidende, tyder på at Lysbakken og Hareide har rett i sin antakelse om stemningsskifte i asyldebatten.

Dette ble høsten da verdens elendighet rykket et hakk nærmere, gjennom mennesker som kom syklende over russergrensen på Storskog og lå i kø utenfor politiets utlendingsenhet på Tøyen.

Det overveldet oss, og vi reagerte. Litt sakte, vil noen mene, men reaksjonene kom. Slik ble dette høsten da vi åpnet både hjertedører og andre dører til kjellerleiligheter, leirsteder og høyfjellshotell for mennesker på flukt. Noen åpnet dørene ut fra utsiktene til kjærkommen inntjening. Det er en ærlig sak. Svært mange har meldt seg til tjeneste ut fra et oppriktig ønske om å hjelpe.

«Vi har hørt at vi skal hjelpe dem der de er. Nå er det her de er. Derfor hjelper vi», var det en som sa, ikke helt uten sarkastisk snert.

Frivillige organisasjoner og asylmottak merker enorm pågang fra frivillige som vil ta i et tak. I Stavanger møtte kirkeledere i flokk og følge opp hos kommunen og spurte hva de kunne bidra med. I NLM oppfordrer man kristne familier til å åpne hjemmene for enslige, mindreårige asylsøkere.

Det er godt å se at den norske ryggmargsrefleksen er å vise hjertelag og handlekraft i møte med nød. Først og fremst fordi evnen til å reagere med nestekjærlighet er et hederstegn ved et samfunn, men også fordi det er sunn fornuft. Å ta imot flyktningene på en god måte og hjelpe dem til å bli integrert og få en god start, handler om å forebygge fremtidige problemer.

Og samtidig som vi heier på alle som hjelper, må vi ta på alvor at det finnes mennesker som er skeptiske.

«Stemningen har snudd», advarte SVs Audun Lysbakken og KrFs Knut Arild Hareide på et arrangement i regi av tankesmien Skaperkraft denne uken. De to mener at asylstemningen i Norge begynner å bli guffen. «I sommer ble flyktningene tatt imot med åpne armer. Slik er det ikke lenger», sier de ifølge adressa.no. Flyktningene blir i økende grad fremstilt som et problem, og kommentarfeltene på nett blir stadig mer nedslående lesning. Vi mister enkeltmenneskene av syne, advarer de. Dette er en advarsel som er verd å ta inn over seg.

Frps kraftige hopp på novembermålingen som Respons har gjort for Aftenposten og Bergens Tidende, tyder på at Lysbakken og Hareide har rett i sin antakelse om stemningsskifte.

Den store økningen i antall asylsøkere har overveldet oss som samfunn. Krisen forutsetter politisk kløkt og snarrådig handling. I den mest akutte fasen handler det om å finne nok senger og tak over hodet. Snarest mulig skal de som ikke oppfyller kravene til asyl identifiseres, slik at de som har rett på beskyttelse kan få det. Det er en ekstremt krevende oppgave.

Midt i krisen er det viktig at alle stemmer blir hørt. Noen opplever det berikende å få flyktninger som nærmeste nabo. Andre blir nervøse. Denne skepsisen bør ikke straks avfeies som fordommer og grunnløs frykt.

«Det er lov å være skeptisk og bekymret. Vi har jo aldri opplevd noe slikt før. Det er viktig at folk stiller spørsmål», sier Odd Einar Olsen, professor i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, til NRK. Det er vi overbevist om at han har rett i, og vi tror at måten denne skepsisen blir møtt på, vil være avgjørende for hvor gode relasjonene blir til de som kommer.

Vi må forsøke å unngå en polarisert debatt, der vanlige folk ikke tør å ta ordet i frykt for å bli meiet ned i fløyenes skyttergravskrig. Den slags er ingen tjent med. Skal Norge lykkes med integreringen, må folket med. Derfor må vi hjelpe hverandre til både å ha en åpen og anstendig debatt, der folk får stilt sine spørsmål og luftet sin bekymring – og til å se enkeltmenneskene som har flyktet fordi de trenger beskyttelse.