Kristne og kritikk, hva forteller det oss om åpenhet og ønske om å lære?

Vi må ikke være redd for kritikk eller spørsmål, men heller oppmuntre til rett type kritikk, det Bibelen kaller formaning og irettesettelse.

Mange kristne som hevder å bygge sin tro på Skriften alene, vil i praksis motsi dette ved å argumentere, forkynne og kritisere andre på basis av følelser. Personlig erfarer jeg dette stadig vekk.

Spesielt om jeg tar opp kontroversielle temaer, er kritisk til deres favortittforkynner, en kirke eller et gitt kirkesamfunn. Da kan det være en del som er raskt ute og dømmer meg og mine argumenter på basis av det de måtte mene jeg har av intensjoner, motiver og holdninger. Samtidig ville de samme personene selvsagt ikke akseptert å bli dømt etter samme standard som de selv anvender på andre. Tanken ser ut til å være, ubevisst eller ikke, at siden du kritiserer en forkynner, kirke eller kirkesamfunn jeg setter høyt, så trenger jeg ikke å ta argumentene på alvor - jeg kan heller angripe deg som person. Med andre ord styres min reaksjon ikke av hva du faktisk sier, så mye som av av du faktisk sier noe om en jeg liker (eventuelt ikke liker).

Nå nylig skrev jeg en blogg hvor jeg kritiserte Egil Svartdahl . Det tok ikke langt tid før jeg ble beskyldt for å ha dårlige holdninger og stolthet. En skrev på facebookveggen min: Du virker sikker i din sak, lett når en alltid har rett! En annen skrev et annet sted, men om samme artikkel: Slik taler en ekte hykler som ser andres feil og ikke sine egne.

Dette er bare et par eksempler på noen av de mange personangrepene som jeg ofte mottar, stort sett fra mennesker som ikke kjenner meg, men noen ganger fra bekjente, og oftere fra kristne. Forstå meg rett, det bryr meg veldig lite for jeg går inn i dette med åpne øyne. For egen del er det beste å overse slikt, men noen ganger trenger man også å gi litt motstand. Men hvorfor er det så vanlig i kristne kretser å svare på kritiske artikler med personangrep og følelsesutbrudd? Og hvordan bør vi forholde oss til dette?

Det er i hovedsak to grunner til å svare på kritikk. Den første er at utenforstående ser og hører det som sieslærer av det. Den andre siden er at uten korreksjon så vil folk svært sjelden omvende seg. Men i det noen setter lyset på hvordan man sier ting, eller hva som faktisk sies, så innser en kanskje at dette ikke var bra. Personlig har jeg ofte måttet beklage min egen ordbruk i debatter.

I denne omgang vil jeg likevel, på grunn av tid og plass, først og fremst si noe rundt punkt en, nemlig at mange leser hva vi skriver og kommenterer.

Andre leser kommentarfeltene.

Og de blir skremt over hvordan kristne behandler hverandre. Vi påstår at vi er brødre og søstre i troen og at Gud er vår Far, men oppfører oss ikke slik. I stedet synliggjør vi at vi har veldig mye av kjøttet og synden i oss enda. Men verre enn dette er det faktum at den råder i oss mer enn vi liker å innrømme. Problemet vårt er ikke antallet kirkesamfunn. Problemet er at vi ikke behandler forskjellene med respekt, og hverandre med kjærlighet. For det er fullt ut mulig å være dundrende uenige i sak, som man ofte er i en familie, og fortsatt elske hverandre som søsken.

De unge

Mange som leser det som skrives er unge mennesker. Hvor mange av disse har ikke blitt skremt fra å delta i debatten med sine spørsmål og sine erfaringer fordi de ser hvordan andre blir behandlet i kommentarfeltene? Og hvor mye av dette smitter ikke over i kirken og smågruppene folk samles i? Jeg er redd at den lave takhøyde og til tider veldig dårlige debattskikken som finnes på kristne debattsider, er illustrerende for rommet for kritiske spørsmål, motargumenter osv i våre lokale kirker.

Isolasjon og manipulasjon

Og slik isoleres unge og usikre med sine spørsmål. De ser hva som skjer om noen løfter fram kontroversielle saker. Her har kristne ledere et stort ansvar. For mange går i år etter år uten å tørre å kritisere eller komme ut med sine erfaringer, spørsmål og eventuelle kritikkverdige opplevelser. De blir et lett bytte for manipulerende og undertrykkende ledere og andre kristne. Jeg blir stadig påminnet dette gjennom hvordan jeg selv svarer og er i debatter. Det hadde hjulpet om vi lærte av Paulus, tror jeg.

Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender. La Kristi fred råde i hjertene, for til det ble dere kalt da dere ble ett legeme. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.

Så hva gjør vi?

For det første, når vi fremfører kritikk av andre, kan det derfor være greit å spørre seg selv om dette er drevet fram av 1) en overbevisning i Guds Ord; 2) i kjærlighet til hverandre; og 3) om Gud får ære gjennom det jeg gjør. På mange måter kan en si at om de to første er tilstede, så leder det til nummer 3. Merk også at nummer 2, i henhold til Bibelen, ikke har noe med følelser å gjøre, men valgene du tar utav et ønske om det beste for din neste.

For det andre tror jeg at en kirkeleder må være villig å sette dette på dagsorden og jobbe for en kultur av trygghet, tillit, ærlighet og åpenhet i sine kirker. Vi må ikke være redd for kritikk eller spørsmål, men heller oppmuntre til rett type kritikk, det Bibelen kaller formaning og irettesettelse. Det bør dessuten alltid være i både de som forkynner, og hos de som hører (menigmannen), sin interesse, at det stilles spørsmål til det en hører. Det trengs ikke alltid å stilles til forkynneren selv, men for egen del bør vi passe på at det vi hører stemmer overens med Kristi sunne lære. Faktisk kaller Bibelen mennesker som gjør dette for edle, eller høysinnet. (Apg 17.10-11).

Jeg begynte med å stille spørsmålet hva det forteller oss om kirken når rommet for kritikk og spørsmål blir så lite. Det er liten tvil om at vi har en generasjon kristne som er langt mer følelsesorientert enn tidligere generasjoner. Følelser er knyttet til hva jeg liker og ikke liker, den subjektive oppfattelse av ting. Når så det en liker blir kritisert, føler mange seg personlig fornærmet og reagerer deretter. Bibelens svar på dette er at du og jeg må grunne våre tanker, refleksjoner og derfor også våre reaksjoner, i Bibelen selv. Bare slik kan våre følelser bli en frukt av vår tro, fremfor at følelsene våre dikterer og former vår tro.