Kristensionisten Kvarme

Den norske kirkes syn på den jødiske staten rommer mer enn bare den ensidige israelkritikken fra Mellomkirkelig Råd, Kirkens Nødhjelp og Kirkeuka for fred i Palestina og Israel. Heldigvis.

Den norske kirkes syn på den jødiske staten rommer mer enn bare den ensidige israelkritikken fra Mellomkirkelig Råd, Kirkens Nødhjelp og Kirkeuka for fred i Palestina og Israel. Heldigvis.

Mandag talte Oslo-biskop Ole Christian Kvarme til sine bispekolleger - og til oss andre som var til stede - over temaet «Israel, folkene og Bibelens løfter». Foredraget var en særdeles grundig bibelteologisk gjennomgang av den kristne kirkes forhold til det jødiske folk. Og den munnet ut i en vurdering av dagens Midtøsten-konflikt. Dagen har tidligere i uken publisert hele Kvarmes tale både på papir og nett og vi anbefaler våre lesere å sette seg inn i den.

LES: 100.000 minnet Rabin i Tel Aviv

I et slikt omfattende foredrag vil det selvfølgelig finnes enkeltuttalelser man ikke er enig i. For oss gjaldt det spesielt noen formuleringer i avslutningsdelen.

Men det overskygger ikke det positive inntrykket vi har av talen. Vi mener det er særlig grunn til å merke seg Oslo-biskopens understreking av at landløftene til det jødiske folk fortsatt gjelder. Den typen teologiske analyser er ikke hverdagskost i Den norske kirke. I hvert fall ikke på bispenivå.

Så uoppsiktsvekkende var Kvarmes ordbruk at lederen for gruppen Sabeels Venner, Hans Morten Haugen, på møtet bemerket at biskopens standpunkt «legitimerer til en viss grad kristensionisme». For den som skulle være i tvil, det var ikke ment som skryt. Langt ifra.

For begrepet kristensionist brukes i dag nærmest automatisk som et skjellsord. Som betegnelsen på noe farlig. Noe skadelig, usunt og overspent. Mørkemenn som bedriver apokalyptisk og spekulativ bibeltolkning. Hvem har lyst til å havne i den kategorien?

Det er imidlertid ingen grunn til å akseptere en slik bruk av ordet. Både kristen og sionist er for oss hedersbetegnelser. Kristne er vi fordi vi tror på Kristus og sionist er den som mener jødene har rett til et hjemland i «Sion», det vil si i de områdene som jødene har en særlig tilknytning til historisk og religiøst. Og vår positive oppfating endres ikke av at de to ordene kristen og sionist bindes sammen til ett.

Selvfølgelig må det advares mot spekulative holdninger. For slikt finnes også i israelvennlige miljøer. Den avgrensningen mot det usunne ser også Dagen det som en oppgave å bidra til. Og vi mener i all beskjedenhet at vi gjør nettopp det. Vår holdning til 22. juli-boken, til skriverier som forsvarer etnisk rensning og til annet kritikkverdig tankegods som bare skader Israels sak, er velkjent. Og, ja, palestinerne har også krav på rettferdighet.

Men israelkritikerne vanskeliggjør dette arbeidet ved sin sjablonmessige bruk av begrepet kristensionist. Dessuten gjør de det svært enkelt for seg selv. For hvis man først har fått festet merkelappen kristensionister til en gruppe israelvenner, så er det på en måte ikke lenger noe å diskutere. Da trenger man egentlig ikke å forholde seg til noe av det de sier. Man er rutinemessig utdefinert. En villfaren gruppe endetidsfanatikere som man ikke trenger å høre på.

Slik unngår de den grunnleggende og helt nødvendige teologiske debatten om det jødiske folket. Om dets utvelgelse, om det faktum at Jesus sier at frelsen kommer fra jødene, om kirkens forhold til og skyld overfor dette folket. Og om landløftene deres, som Kvarme så riktig påpeker ikke bare finnes i Det gamle testamentet, men også i Pauli brev og i evangeliene.

Etter vår mening er det dette som er kristensionisme. At kristne mennesker på teologisk, historisk og/eller politisk grunnlag støtter det jødiske folks rett til et hjemland i sine gamle kjerneområder.

Slik sett er også Oslos biskop Ole Christian Kvarme en kristensionist.

Slike teologiske analyser er ikke hverdagskost i Den norske kirke, i hvert fall ikke på bispenivå.