KrFs demografiske utfordring

KrF vant valgkampen, men gjorde likevel sitt dårligste valg noensinne.

Valgkampen 2015 ble gjennomført på en helt utmerket måte fra Kristelig Folkepartis side. På TV gjorde partileder Knut Arild Hareide en god figur i stort sett hver debatt han stilte opp i. Hans tydelighet, humor og selvironi gjorde inntrykk til og med på tabloidavisenes terningtrillere som jevnt over gav KrF-lederen høy score.

Hareide har unngått det mørkemannsstempelet som nesten automatisk har blitt satt på KrF-ledere de siste tiårene, uavhengig av om vedkommende har vært mann eller kvinne.

Selv om KrF er et lite parti, så havnet ikke sakene deres i skyggenes dal i denne valgkampen. Tvert imot. Dette var en valgkamp med KrF-hjertesaker høyt oppe på den politiske dagsordenen. I spørsmålet om søndagsåpne butikker opplevde vi noe så sjeldent som en populær nei-sak fra KrF. Eller det er kanskje riktigere å si at partiet snudde det som i utgangspunktet var en nei-sak til noe positivt. Et ja til å fortsette med søndagen som en annerledesdag.

Å sikre en human behandling av flyktninger har alltid vært viktig for KrF. Og da den europeiske flyktningkrisen oppstod midt i valgkampen, tok partiet raskt et eierskap til saken. KrF kunne kommunisere sitt syn med troverdighet, varme og medmenneskelighet. Rett inn i det store folkelige engasjementet som utspilte over hele landet for å hjelpe mennesker i nød.

Så god var KrFs innsats at bladet Kampanje dagen før valglokalene åpnet kåret partiet til valgkampens vinner.

– De kjørte, kommunikasjonsfaglig, en meget dyktig valgkamp. I tillegg har Hareide vist seg som en glitrende retoriker som har klart å kombinere harme og humor, sa juryleder Terje Svabø.

Med en vunnet valgkamp bak seg, var det vel bare å sette seg ned og vente på et godt valgresultat? Slik gikk det altså ikke. De 5,4 prosentene partiet fikk i kommunevalget er KrFs dårligste resultat siden partiet ble landsdekkende etter Andre verdenskrig. Nå skal det sies at utslagene er små. Tilbakegangen er kun på 0,1 prosent. Det er absolutt ingen katastrofe, men oppfattes nok likevel som grått og traurig for partiets tillitsvalgte. Ikke minst fordi resultatet føyer seg inn i det som har blitt en langsiktig nedadgående trend for partiet.

Sett fra KrFs side er det spesielt bekymringsfullt at nedgangen kommer etter en så god valgkamp. Og med en så populær partileder. For det sier noe om partiets mobiliseringsmuligheter. Hvis fremgangen ikke kommer når man vinner valgkampen, hvordan skal det da være mulig å snu nedgangen? Slike spørsmål er det man stiller seg i KrF-hovedkvarteret i dag.

KrFs problem er kanskje enda mer et demografisk problem enn et politisk. De miljøene der partiet tradisjonelt har hentet sine velgere, krymper. Mens man ikke evner å fylle på nye velgere i den andre enden.

Valget 2015 har vist et KrF som desperat trenger å nå ut til nye velgergrupper.