KrF prioriterer forfulgte kristne

Det er fullt mulig å prioritere kampen for forfulgte kristne og deres trosfrihet, uten å sette grupper av mennesker i nød opp mot hverandre.

For Dagens lesere er det velkjent at KrF går i bresjen for styrke respekten for trosfrihet, øke innsatsen for mennesker som forfølges for sin tros skyld, og for å bedre konvertitters rettsikkerhet i asylbehandlingen. Kampen for forfulgte har vært en hjertesak for KrF siden partiet ble stiftet.

Med utgangspunkt i dette engasjementet prioriterte KrF blant annet å få inn egne punkter i regjeringsplattformen om å bedre rettsikkerheten i konvertittsaker, og å styrke den utenrikspolitiske satsingen på tros- og livssynsfrihet.

KrF er glade for alle som vil støtte forfulgte kristne. Organisasjonen «Åpne Dørers» oversikt over forfølgelse av kristne i verden, World Watch List, viser at det er 260 millioner kristne som blir forfulgt på verdensbasis. Hvor mange som samlet sett er på flukt for sin tros skyld er vanskelig å si sikkert, men trosfriheten er en helt grunnleggende menneskerettighet som er under hardt angrep i mange land. Derfor mener KrF at Norge må fortsette styrkingen av arbeidet for trosfrihet som denne regjeringen har startet.

Selv om KrF alltid vil prioritere kampen for forfulgte kristne, støtter vi ikke Frps innvandring- og integreringsutvalgs forslag om at kvoteflyktninger skal velges ut på bakgrunn av tro. KrFs mener at det er de mest utsatte og de som er i størst nød som må prioriteres først i flyktningpolitikken – helt uavhengig av hvilken tro de bekjenner seg til.

Frps utvalgets forslag er først og fremst om at Norge skal hjelpe betydelig færre kvoteflyktninger. Dernest skal de få som fortsatt blir hjulpet fra norsk side, kunne prioriteres ut fra tro: For eksempel vil Rohingya-muslimen som flykter fra den etniske rensningen i Myanmar, måtte stille bak en forfulgt kristen i køen for hjelp.

Dette er egentlig i strid med det grunnleggende humanitært prinsipp, om upartiskhet og ikke-diskriminering av mennesker i nød.

Dessuten er forslaget i strid med det den forfulgte kirke selv gjerne ønsker, fordi særbehandling fra vestlige land bare forsterker deres sårbarhet. Kristne minoriteter ønsker ikke særrettigheter, men å oppfattes som likeverdige medborgere som flertallet.

Det er også prinsipielt problematisk at man fra statens side skal prioritere visse grupper troende mennesker foran andre, når de for øvrig er i samme situasjon. Joda, en slik forskjellsbehandling på religiøst grunnlag skjer mange steder i verden. Men nei, det er ikke en vei Norge bør begi seg inn på.

Det er fullt mulig å prioritere kampen for forfulgte kristne og deres trosfrihet, uten å sette grupper av mennesker i nød opp mot hverandre. Det har alltid vært, og vil alltid være KrFs holdning i denne type spørsmål.

Når det gjelder Listhaugs feilaktige påstander om at Norge ikke har kontroll på bistandsmidlene og at de forsvinner til korrupte land, så blir de ikke riktigere selv om de gjentas ofte.

For det første går nesten ingen norsk bistand lengre via myndighetene i disse landene. Mye av hjelpen blir formidlet gjennom hjelpeorganisasjoner som Caritas, Kirkens Nødhjelp og Strømmestiftelsen. I tillegg er internasjonale organisasjoner med strenge regimer for risikovurdering, resultatrapportering og evaluering viktige partnere. Et eksempel er årets fredsprisvinner, Verdens Matvareprogram, som bidrar med mat i en stadig økende sultkrise i verdens fattigste land.

For det andre har både UD og Norad svært strenge antikorrupsjonsregler, som følges opp av egne kontrollenheter, løpende risikovurderinger og stadige evalueringer. Det er få områder i offentlig forvaltning som er mer gjennomevaluert, gjennomkontrollert og gjennomvurdert som bistandsfeltet.

Jeg vil også våge påstanden at ingen midler i offentlig forvaltning skaper større og bedre resultater i form av bedret helse, reddede liv og nytt håp for millioner av mennesker.