KrF og diskriminerings-lovgivningen

KrFs manglende vilje til å diskutere partiets rolle i vedtaket av ny likestillings- og diskrimineringslov er et demokratisk problem.

I juni i år fikk Norge en ny likestillings- og diskrimineringslov. Dette er en lov med store konsekvenser for samfunnet vårt. Kort fortalt handler den om at ettersom alle mennesker har samme menneskeverd, må også deres valg i samlivsetiske spørsmål være likeverdige. Denne tenkningen skal nå også inn i skoleverket, og regjeringen skriver i sin proposisjon for loven at « at skolen ikke skal fremstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime».

Denne loven mente KrF er så viktig og god at den også skulle gjelde i familielivet. Med hjelp av Ap fremmet de derfor et forslag om det i Stortinget, og fikk flertall. Det innebærer at foreldre som vil oppdra sine barn i klassisk kristen tro, fra 1. januar 2018 vil bryte loven, ettersom de da diskriminerer.

Partiet De Kristne har forgjeves prøvd å få til en debatt om KrFs rolle ved innføringen av denne nye likestillings- og diskrimineringsloven, men responsen vitner om liten vilje til å drøfte hva denne loven vil bety for samfunnet vårt. I et innlegg i Dagen skrev KrFs Olaug Bollestad at hun synes det er «svært trist at PDK forsøker å slå politisk mynt på en sak som handler om å ivareta de minste iblant oss». Til Vårt Land skrev partiet i en e-post at de «har tillit til familiene, og vil gi dem mer, ikke mindre frihet».

I samtale med Vårt Land bekrefter imidlertid Aps Arild Grande PDKs frykt for framtiden. Den 7. juli forsikret han at loven ikke vil føre til «dyneløfting» eller «huskontroller», men at den er:

«ment som et preventivt virkemiddel for å forsikre blant annet barns rett til å bestemme over egen kropp».

Arild Grande sa videre:

«Barn som blir utsatt for diskriminering og forskjellsbehandling hjemme skal vite at behandlingen de får er i strid med loven, og at de har storsamfunnet i ryggen. Slik vi de kunne prøve saken for eksempel senere i livet når de innser at behandlingen de har fått har vært ulovlig.»

Det er kanskje ikke så underlig at KrF har vanskelig med å innrømme hva de har vært med på, for sannheten er at denne loven kan vise seg å være det kraftigste angrepet på tradisjonell kristen tro og kristen kulturarv noen gang siden innføringen av abortlov og kjønnsnøytral ekteskapslov. Kristen tro handler om det motsatte av den nye lovens utgangspunkt; troen på at det finnes en sannhet, og retten og muligheten for foreldre til å formidle den videre til sine barn.

Legg merke til at Aps Arild Grande sa at loven ikke skulle brukes til «dyneløfting» eller huskontroller». Grande bekrefter altså at loven kan bli brukt til dette formålet, at loven åpner opp for en slik totalitær virksomhet. Grande er da også ærlig på at loven skal virke preventivt, det vil si at han forventer at vi som foreldre i framtiden opptrer i lovens ånd, og at vi risikerer rettssaker dersom vi ikke gjør det. Dette innebærer at foreldre som opplever at deres barn vil noe helt annet enn det de selv mener er riktig, som for eksempel å skifte kjønn eller religion, ikke har lov til å motarbeide barnas valg. For når Arild Grande videre bekreftet at loven er ment som et verktøy for dem som ønsker å anlegge en sak mot sine foreldre, er det ikke noe igjen av de kristne verdiene KrF ønsker å forsvare. Friheten, resultatet av 1000 år med kristen tro er i ferd med å smuldre opp foran øynene på oss.

Hva vi er i ferd med å se, er en stat som snakker høyt om toleranse og respekt for annerledes troende, men som ikke tåler annet enn troen på det sekulære mangfoldet, en tro KrF har vist at de omfavner. For hva skal vi for eksempel med faget KRLE dersom vi ikke skal få si at kristen tro er sannheten og det beste for oss alle?

Mange har spurt om det er behov for et parti som PDK. KrFs rolle i vedtaket av denne loven viser at behovet er større enn noensinne. Slik det er nå, er KrF en viktig bidragsyter i sekulariseringen av Norge. Men verre er det at partiet ikke er åpen om hva de er med på. Det gjør at partiet er i ferd med å bli et demokratisk problem.