Koranen, - Allahs tanker?

Hva er det med de hellige bøkene? Noe må det jo være, når så mange over hele verden bygger livet sitt på dem. Er det virkelig slik at hvis du får folk til å tro at den hellige boka di inneholder Guds tanker, så har du skutt gullfuglen?

Identitet

Jeg er nordmann og har aldri tvilt på min “norskhet”. Jeg feller av og til tårer på danskefergen når jeg i det fjerne oppdager norskekysten “som den stiger frem; furet, værbitt over landet”. Men det hindrer meg absolutt ikke i å være interessert i folk fra andre land og kulturer. Jeg har bla mange muslimske venner. Deres religion og kultur er forskjellig fra min, og de kommer fra mange ulike land; bla Somalia, Syria, Irak, Iran, Bangladesh, Burma, Eritrea, Sudan, Afghanistan, Palestina, Bosnia og “Kurdistan”. Jeg lærer mye, og blir stadig beriket gjennom vennskap med disse flotte og interessante menneskene. Mye av det jeg lærer, handler om den store gjestfriheten og vennligheten de utstråler. Men også om høflighet, humor og gode sosiale omgangsformer. Og jeg liker den åpenbare lysten de har til å inkludere mine norske venner i deres sosiale fellesskap. Men jeg unnlater heller ikke å fortelle om de gode trekkene ved min norske kultur (som veldig mange av dem opplever som “kald”); f.eks de små forskjellene vi har mellom “høy og lav”, selvstendighetstrangen vår, og det uformelle preget vi gir mange situasjoner og relasjoner.

“Det står i boka”

Når det gjelder norske muslimer, som denne kronikken handler om, så slår det meg likevel hvor forskjellige kulturer de kommer fra, og hvor forskjellige de selv er. De har alle grader av personlig tro og religiøs praksis. Flere av dem (en ny forskningsrapport sier ca 25%), uttaler at de ikke lenger regner seg som praktiserende og troende muslimer. Det gjelder da oftest de som har levd en del år under påvirkning fra vår vestlige/kristne kultur.

Men de aller fleste holder fast på sin tro og er svært stolte av den. De fleste mener også at de er del av et stort verdensomfattende, muslimsk fellesskap på tvers av etnisitet og landegrenser; - et fellesskap som de grunnleggende også ønsker å være lojale mot. De er heller ikke flaue over å snakke om hva de tror på, og de ser på religion som noe viktig og positivt (til og med mange unge muslimer og kristne fra Syria sier det!).

Men det er et annet trekk som også er typisk for de praktiserende muslimene jeg kjenner. Og det er at det er vanskelig å dele tanker om tro og tvil med dem. Det er likevel jeg (mer enn de fleste, kanskje) opptatt av. Derfor prøver jeg mange ganger, men samtalen koker veldig ofte ned til at ting er slik fordi det er slik det står i Koranen. Og da opplever jeg at kommunikasjonen stopper opp. Da har vi på en måte ikke mer å snakke om på det viktige området som tro og tvil er. For da blir det fort de som skal overbevise meg om at det de sier er rett, og at det jeg mener, er feil. Å snakke slik, er ikke ukjent for meg fra før. Fordi mange kristne, gjør akkurat det samme i forhold til Bibelen. Begge grupper sier egentlig dette: Jeg tenker, tror, mener og handler slik jeg gjør, fordi det står slik i en gammel bok. Underforstått sies det samtidig: JEG har rett, og DU tar feil.

Men det er likevel en viktig forskjell. For det er etterhvert blitt slik at de fleste kristne mener at noe i Bibelen er mennesketanker og tidsbestemt, og dermed ikke har absolutt og evig autoritet som Guds tanker og ord. Dette har åpnet opp for bibelforskning, som igjen har vist at alle bibelens forfattere er preget av sin egen tid og skriver inn i den. Og ikke minst at de skriver på bakgrunn av sine egne personlige erfaringer, forutsetninger og meninger. Noe som er positivt for mange av oss, fordi det åpner opp for det å dele tro og tvil med andre som tror annerledes, og tolker Bibelen annerledes. Og det er spennende og lærerikt, og kanskje noe av det aller viktigste vi kan gjøre når ulik tro møtes i vår tid. Men det forutsetter selvsagt at de som bygger sitt livssyn på andre hellige bøker, tenker noenlunde likt.

Men det finnes dessverre ingen tradisjon som kan åpne for en slik dialog i forhold til Koranen.

En vanlig muslim, og omtrent alle muslimske teologer vil si at HELE Koranen, - alle 114 surene, inneholder Allahs endegyldige og autorative tanker, meninger og ord. De mener at Koranen er diktert direkte fra himmelen (av Allah via engelen Gabriel) til profeten Muhammed tidlig på 600-tallet i dagens Saudi Arabia. De fleste mener også at Muhammed ikke behersket lese og skrivekunsten, og ser det derfor som et Allahs under at han kunne skrive ned sine hørsels-åpenbaringer uten hjelp fra andre.

Koranen

Hva slags bok er egentlig Koranen?

For de fleste som er vant til å lese ulike tekster, er det åpenbart at Koranen er skrevet av noen som har lest Bibelen. Det finnes mange paralleller der både til det gamle og til det nye testamente. Disse fikk sine tekster samlet henholdsvis ca 950 og 350 år før Koranen tekster ble samlet og gjort autoritative. Førsteinntrykket er også at Koranen har mange strenge og fordømmende tankerekker. Det brukes et ekskluderende språk om de vantro, og det vonde som skal skje med dem. I tillegg er det få fortellende og beskrivende tekster, men mange generelle tanker og påstander som virker flertydige. Men det er også mange poetiske og vakre partier med mye visdom.

Selve ordet “koran” betyr “norm” eller “bevis”. Men ordet kan også bety “det som skiller”; dvs det som skiller mellom det som er rett og galt, godt og ondt.

I muslimske hjem er Koranen gjerne plassert på en litt høy hylle (i hjertehøyde), og med et vakkert trekk utenpå. Den er alltid skrevet på det gamle arabiske språket alle muslimer må pugge på koranskolen, slik at de kan sitere Koranen lydrett og utenat. Koranen er en hellig bok, og skal derfor helst ikke berøres uten at du er rituelt vasket ren.

Koranens arabiske språkform blir sett på som Allahs eget språk, og dermed egentlig uoversettelig. Oversettelser blir derfor ikke betraktet som autoritative. Og det er bare spesielt utvalgte teologiske eksperter som kan tolke uklare setninger og avsnitt. Noe som selvsagt gir dem stor autoritet og makt.

Muslimer flest tenker også på Koranen som en kopi av en tilsvarende bok i himmelen. De ser på den som en bok Allah har skapt. Og at den er overlevert menneskene i sin opprinnelige evige, himmelske form. Det er også herfra den himmelske loven i Koranen, Sharia, stammer. Sharia er tenkt å gjelde for alle forhold i samfunnet alltid, fordi den er Guds lov, og Sharialoven blir derfor av mange sett på som en lov for alle til alle tider.

Noen konsekvenser

Dette synet på Koranen har, naturlig nok, store konsekvenser. Bla at det ypperste mål for alle muslimer, er å kunne resitere hele Koranen utenat. Og at det er selve lyden av Koranens ord som frelser. Resitasjonen betraktes som en meditasjon. Det blir derfor ikke nødvendigvis så viktig å forstå det du leser/resiterer. Noe mange muslimer heller ikke gjør, fordi Koranen er skrevet på en veldig gammel arabisk språkform.

En annen konsekvens blir som nevnt at teologene/imamene får stor makt, fordi det er de som innehar innsikt i “fasiten”; i Koranen. Når f.eks. Faten (i NRK-programmet sist høst: “Faten tar valget”) lurer på hva Islam sier om ulike ting, så går hun til imamen i moskeen og spør. Og imamen åpner Koranen, peker på noen setninger der, og sier: “Dette sier Allah:...” Og Faten går fornøyd derfra, fordi hun har fått svar på spørsmålene sine, og vet nå hva Allah tenker om det hun lurer på.

Men det har også større konsekvenser. F.eks. at det å stille spørsmål ved innholdet eller språket i Koranen kan innebære livsfare for en muslim. I fjor hørte jeg en ung muslim fortelle at han studerte arabisk språk mens han bodde i Irak. Da oppdaget han at det virket som det var grammatikalske feil i Koranen. Og han nevnte dette for imamen på koranskolen han gikk på. Han lurte jo på hvordan dette var mulig. Han fikk ingen svar, men derimot en kraftig irettesettelse og advarsel. Ikke lenge etter tok imamen dette opp med faren hans. Noe som igjen førte til at faren samlet sine øvrige sønner og brødre, og bestemte at denne sønnen måtte drepes umiddelbart. Moren var enig, men hun valgte likevel å advare sønnen sin slik at han klarte å rømme i all hast. Han kom etterhvert til Norge, men han kan aldri reise tilbake til hjemlandet sitt. Og han lever også utrygt her i Norge.

Noe av det samme handler også drapstruslene mot Salman Rushdie, pga boka “Sataniske vers”, om. Der henviser Rushdie til en muslimsk legende, der profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjenner andre guddommer enn Allah. En slik liten henvisning som ikke stemmer med den guddommelige Koranen, blir oppfattet som blasfemi. Det er riktignok ulike syn på straff for blasfemi i Islam, men de fleste mener det bør straffes, og noen land (bla Saudi Arabia) praktiserer dødsstraff for blasfemi.

Det finnes også muslimer som fortsatt hevder at jorda er flat, fordi det finnes vers i Koranen som kan tolkes slik. De tenker selvsagt på denne måten fordi det er umulig for dem å tenke seg at det kan finnes feil i Koranen; uansett hva vitenskapen kan finne på å si. Det ligner på det en del konservative kristne i USA tenker. De leser slektstavlene i Bibelen slik at jorda må være 6000 år. Og de bruker masse tid og krefter på å “bevise” dette, og stiller også spørsmålstegn ved anerkjent vitenskap. Ikke fordi de syns det er sannsynlig at jorda er 6000 år, men fordi de leser Bibelen slik. Og for dem er Bibelen pr definisjon, ufeilbarlig.

Hijab

Hijab er noe som diskuteres både i og utenfor islam. Det er flere setninger i Koranen som foreskriver kvinner å dekke seg til for å hindre menns begjærlige blikk. Men disse ordene tolkes ulikt i forhold til hvilke typer tildekking som faktisk er nødvendig. Og i tillegg er det kommet en ny tendens etter den muslimske revolusjonen i Iran, som handler om at flere og flere muslimske kvinner bevisst velger å bruke hijaben som en politisk protest mot vestens kolonialisme, dekadens og “nakenhet”.

Jeg snakket selv med to muslimske kvinner nylig. Den ene gikk med hijab, og den andre ikke. Og det de sa, kan illustrere ulike holdningene til hijab. Den ene fortalte at hun gikk med hijab for å komme til Paradis (og unngå helvete), mens den andre sa at Allah stilte kvinner fritt på dette området. Og at hun derfor valgte å gå uten hijab, fordi plagget lett kunne oppfattes kvinneundertrykkende. Hun nevnte bla at i Iran kan kvinner bli pisket hvis de går uten hijab. Jeg spurte (litt ufint) om Allah hadde forskjellige meninger for forskjellige kvinner. Men det fikk jeg ikke noe svar på.

Noen andre, iranske kvinner, jeg snakket med, sa at det var veldig ubehagelig å gå uten hijab på gaten i Iran. For da fikk de alltid obskøne blikk og ord slengt etter seg. Det sier jo også sitt at mange mener at når det nå blir forbudt å bruke burka/niqab i undervisningssituasjoner på universitetene våre, så vil de som bruker disse plaggene, sannsynligvis avslutte studiene sine. Alt dette sier meg at hijab (og niqab-burka) er veldig komplekse og sterke symboler/plagg. Men de fleste begrunner uansett bruk eller ikke-bruk av disse plaggene ut fra Koranens regler og bud. Og dermed får de også en helt annen kraft og betydning enn et vanlig norsk skaut.

Troen

De som har sett på TV-serien “Skam”, ser hvor mye fint og viktig troen betyr for den muslimske jenta, Sana. Mange norske ungdommer blir imponert av en jente som vet hva hun tror på, som ofrer mye for det, og likevel makter å være en naturlig del av en norsk ungdomskultur. Jeg tror mange norske unge, liker tanken på at religiøs tro skal koste noe. Og utgjøre en forskjell i forhold til et “sekulært” livssyn. Jeg kjenner muslimske jenter som har gått en lignende vei der troen, Koranen og bønnen har blitt umistelig for dem. Men samtidig finner de også en måte de kan være en naturlig del av norsk ungdomskultur på. Noe som jeg syns er veldig fint og oppløftende.

Men de som har lest Åsne Seierstads bok, “To Søstre”, vet at en slik utvikling også kan innebære fare. Slik Åsne beskriver det, var de to somaliske søstrene fra Bærum en naturlig del av en norsk ungdomskultur, men de gjennomgikk etterhvert en dyp religiøs “oppvåkning”. Det startet med at moren deres var bekymret for skadelig påvirkning fra norsk ungdomskultur. Hun lønnet derfor en ung imam som underviste dem hjemme. Han var kjekk og karismatisk, og i tillegg påvirket av ekstrem islam. Dette medførte at de to søstrene etterhvert tok fullstendig avstand fra norsk kultur, begynte å gå i niqab, overoppfylte bønnetidene og fastereglene, og nektet også å delta i skolens felles gymtimer. Til slutt valgte de å reise til Raqqa i Syria der de giftet seg med IS-krigere, og ble fødemaskiner for å rekruttere nye krigere. Og ifølge Seierstad, gjorde de sannsynligvis noe så ekstremt fordi de var overbevist om at de gjennom å delta i hellig krig for islam, ble sikret en plass som blå fugler ved Allahs trone i sitt neste liv. Og for at de samtidig kunne redde hele familien fra å gå fortapt i helvetes evige pinsler. Men Seierstad føyer også til at mye av den underliggende årsaken kan ligge i at de som integrerte ungdommer, likevel følte seg utenfor og ikke verdsatt hverken av det norske eller det somaliske fellesskapet.

Integrering og fortapelse

Jeg tenker at den største hindringen for integrering av muslimer i Norge, er deres syn på Koranen, og ikke minst Koranens tekster om helvete. For muslimer flest er redde for å bli for mye påvirket av vår kultur. Fordi det er en hedensk, vantro kultur. Og da handler det som regel ikke om den kristne delen av kulturen vår, men om de sekulære, ateistiske utslagene av den. Muslimer flest ønsker ikke å ta til seg våre skikker i forhold til festing, mat, klær, berøring, eller sosiale omgangsformer. Fordi de dypt og hellig tror at hvis de gjør det, går de fortapt. Noe som betyr at etter de dør, må de leve med ufattelige pinsler til evig tid.

En slik tankegang er heller ikke ukjent i forhold til Bibelen og kristendommen. I min foreldregenerasjon var det ikke uvanlig at foreldrene nektet egne barn og kjæresten deres å sove på samme rom. Og de kunne bryte forbindelsen med, eller avskrive barn som “levde i synd”. De kunne også gråte seg i søvn over “ufrelste” barn. Slik er det ikke lenger for de fleste kristne. Mange holder nok fast på tanken om livets to utganger, men da mer som en teoretisk forestilling uten grusomme konsekvenser for dem selv eller andre. Likevel er det fortsatt mange eldre kristne som ikke kan strikke på søndagen eller spille kort, selv om de kanskje ikke frykter evig straff i helvete. For praksisen har slått rot i kroppene deres helt fra barndommen av, og oppleves farlig og umulig å endre. Noe av det samme preger mange av dagens norske muslimer. Noe som gjør det ytterst vanskelig for dem å tilpasse seg våre skikker.

En utfordring

Ingen utenfra kan endre noe på islam eller muslimers syn på sin hellige bok. Det kan og bør bare skje, innenfra. Og alle som følger med, ser at noe nå holder på å endre seg. Ikke minst fordi heller ikke Islam kan leve upåvirket av sitt møte med andre ideer og kulturer. Det er noen, spesielt unge muslimske kvinner, som har begynt å si ifra, protestere og organisere seg. Men alle ser også at det kommer til å bli en hard kamp. Nettopp fordi de som sitter med makten, har definisjonsretten til Allahs tanker. Hovedsakelig på grunn av det rådende syn på Koranen. I tillegg er tanken om underkastelse under Allah svært sentral i islam. Islam betyr jo nettopp “underkastelse”. Og som om ikke det skulle være nok, blir også selve den etablerte samfunnsorden, inkludert menns makt og posisjoner, veldig utfordret av disse unge kvinnenes opprør.

Jeg tror likevel det bare er disse unge kvinnene i som kan få til en helt nødvendig reformasjon av islam. Og det er ingenting som imponerer meg mer enn de som nå har begynt nettopp å gjøre det. For det de gjør, er farlig. De hetses, mistenkeliggjøres, og de drepes. Gang på gang. Og slik kommer det til å fortsette, fordi en slik kamp automatisk blir farlig for makten når de som protesterer stiller spørsmålstegn ved selve fundamentet for det muslimske samfunnet og det verdensvide fellesskapet de har. Makteliter forsvarer seg jo alltid gjennom å uskadeliggjøre eller kneble de som prøver å undergrave grunnlaget for autoriteten deres.

Men jeg tror heller ikke kampen kan vinnes, uten et nytt syn på Koranen. Og det vil bli en lang og krevende kamp. Det finnes riktignok noen muslimske ledere som mener at noe i Koranen kan tolkes i lys av nye samfunnsforhold, men det er (så vidt jeg kjenner til) ingen vilje til å stille spørsmålstegn ved synet på Koranen som Allahs himmelske, ufeilbarlige og evige bok.

Kampen for likestilling i Vesten har kostet kvinner mye, men jeg tror likevel det blir lite i forhold til den kampen disse unge, muslimske kvinnene står foran. Og i mine pessimistiske øyeblikk, tenker jeg at de ikke har sjans mot en slik “guddommelig” overmakt heller.

Likevel håper jeg på at en reformasjon er mulig, selv om det kan ta lang tid. Og alle som vil se, ser at det er livsnødvendig. Og jeg kommer til å støtte disse kvinnene, og heie på dem så lenge jeg lever.

Det håper jeg resten av det norske samfunnet også vil gjøre i enda større grad framover. Og da går min utfordring i hovedsak til arrangørene av kvinnedagen, og til de politiske partiene AP, SV og Rødt. For de utfordrer tolkningen av bibeltekster. Da må det samme gå an i forhold til Koranen. Uten å frykte for å bli kalt islamofob.

Erlend Waade lærer/kateket