Kong Saul og biskopene

Første Samuelsbok kapittel 15 forteller historien om hvordan Saul ikke retter seg etter «Herrens ord» og som en følge av dette forkastes av Gud. Historien har en slående likhet til det som i disse dager utspiller seg i Den norske kirke.

Saul begynte som en god konge. Han ble valgt av Gud. Han fikk Guds Ånd, og han ble satt inn i tjeneste. Den først så ydmyke Saul får imidlertid etter hvert behov for å overprøve Guds bud. I 1.Sam 15 hører vi om at han tar for seg av det krigsbyttet Gud hadde bedt ham å bannlyse. Det Gud har forbudt blir altså tatt inn i Guds menighet av Kong Saul.

Gjennom profeten Samuel får Saul passet påskrevet. Saul har forkastet Herrens ord og blir som følge av dette forkastet av Gud selv. Han skal ikke lenger lede Guds folk. (v. 23 og 26)

Sauls ulydighet henger sammen med at han har vendt seg bort fra Gud (v. 11), og den langsiktige følgen blir for Saul at Guds Ånd viker fra ham (16:14). Dette sier det meste om alvorlighetsgraden av det som skjer.

MEDIEKOMMENTAR: Det er for lite kjærlighet i verden

Det bemerkelsesverdige i historien er at Saul gjentatte ganger hevder at han har gjort etter Herrens ord (v. 13 og 20) Dette skjer på tross av at han selv er klar over at han ikke har gjort det. (v. 24) Saul ser ut til å tenke at han skal slippe unna med å følge Herrens ord delvis. Hvis han i det store og det hele gjør som Gud sier, da er det sikkert godt nok. En blanding av Guds bud og hans egne er sikkert ikke så ille. Saul argumenterer også med at hans egentlige motiv er gudstjeneste. Han vil ofre til Herren. (v. 21) Han gjør det, argumenterer han, til Guds beste – selv om han vet at det går imot Guds bud!

Resultatet blir at Saul lar seg presse eller forblinde av folkets vilje og krav og egenrådighetens bedrag (v.12 og 24) og tar inn i menigheten det som skulle vært bannlyst. På den måten avstår han fra å være den lederen han var kalt til.

For en drøy uke siden ga tre såkalt konservative biskoper sin tilslutning til en tekst som står for mye av det samme som ble Sauls bane. Biskoper som sier at de følger Herrens ord signerer samtidig på et forslag til vedtak som innlemmer det Gud kaller synd som legitim praksis i menigheten. Også disse vil argumentere med at de gjør det av edle motiver. Men det de gjør er å ta inn i kirken det Gud har forbudt, samtidig som de gir inntrykk av å ikke ville gjøre det. Av Sauls historie lærer vi at handlemåten hans henger sammen med et dypere problem. Han har vendt seg bort fra Herren.

Samtidig som alt dette skjedde vokste en ung gjetergutt opp på landsbymarkene i Betlehem. Da Guds Ånd vek fra Saul, ble David salvet og fikk Guds Ånd. Dette skjedde lenge før Saul mistet sin kongemakt. Gud valgte seg ut en annen til å lede hans folk, en hvis hjerte var helt med Herren (1.Kong 11:4)

I tiden som fulgte leser vi hvordan David ble mer og mer forhatt av kong Saul. Det er lite som tyder på at noe annet vil bli tilfellet i dagens kirkepolitiske landskap.

Den som i fremtiden vil rette seg etter Herrens Ord og forkynne et klart evangelium om syndenes forlatelse, må regne med å bli gjenstand ikke bare for kritikk og spott, men også for hat og forfølgelse. Ingen bør heller la seg overraske om de som skulle føre an i dette vil være kirkens egne menn. Men ingen bør heller miste motet av den grunn.

SYNSPUNKT: – Hvordan står det til med norsk misjon?

Vi må ikke la oss lure av de som fremstiller «livbåtene» utenfor den norske kirke som stakkarslige farkoster. Hva hjelper det med offergaver, når det er lydighet som etterspørres? (v. 22) Hva hjelper det med sverd, lanse og kastespyd, når det er den som kommer i «Herrens hærskarenes Guds navn» (1.Sam 17:45) som til slutt vinner seier?

«Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» Joh 14:21