- Kommunikasjon har ikke vært vår sterkeste side
De har vært blant Ulf Ekmans nærmeste medarbeidere. Nå snakker de ut om tjenesten, Ekmans nye tilnærming til Den katolske kirke, og hvor de selv står.
Stefan og Marie Salmonsson var blant de første lederne på Livets Ord da menigheten startet i Uppsala i 1983. Etter et år på bibelskolen ble Stefan ungdomspastor, en tjeneste han skulle komme til å ha i 13 år. Etter noen år som reisende evangelist flyttet familien til Jönköping og startet Livets Ord i byen som på grunn av sine mange menigheter blir kalt Sveriges Jerusalem.
Menigheten vokste og ble et bevis på at Livets Ord ikke bare kunne plante hundrevis av menigheter i Russland, de kunne også formere seg i Sverige. Men i 2011 forlot Stefan og Marie pastorjobben etter at de opplevde at Gud ba dem om å reise som evangelister i Norden på heltid. I alle disse 30 årene har de fulgt Ulf Ekman teologisk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fikk syn i Israel
Denne høsten har det stormet rundt Ulf Ekmans nye syn på både sakramentene og dåpen. Og mange har spurt seg om han er i ferd med å bli katolikk. Selv har Ekman vært restriktiv med å uttale seg i mediene. Men han forklarte nylig for en gruppe predikanter i Sverige hvor den «nye reisen» hans startet.
Ulf skal ha fortalt at han fikk ord fra Gud da han var i Israel for 15 år siden. Han skal ha sett et oliventre. Det var gammelt og det så dødt ut. Han skal ha opplevd at Gud talte til ham: «Er treet dødt?» Ulf skal ha svart: «Ja, det er dødt.» Men da han så etter enda en gang oppdaget han noen knopper i det gamle treet. Det var ikke dødt. Da forstod Ulf at Gud talte om de historiske kirkene. Synet av oliventreet skal ha vært starten på Ulfs tilnærming til de historiske kirkene.
- Alltid på reise
- Vi som kjenner Ulf vet at han alltid er på reise, sier Stefan Salmonsson.
Han sitter i en sofa sammen med sine kone Marie på et eldre hotell i Nordhordland utenfor Bergen. De er på reise, som de ofte er, for å ha vekkelsesmøter og forkynne det enkle evangeliet om korset. De har sagt ja til å fortelle litt om hva de selv gjør nå, og hvordan de opplever Ekmans tilnærming til Den katolske kirke.
Risikovillig
- Ulf Ekman er en person som aldri blir ferdig. Han er både sulten og søkende. Slik har han vært så lenge jeg har kjent ham. Når han opplever at han får noe fra Herren, så går han på det, og ofte innebærer det en risiko. Tenk da han opplevde at Livets Ord skulle gi 50 millioner til misjon i Russland, like etter at vi hadde bygget den store kirken i Uppsala. Å lyde Gud har vært som en rød tråd gjennom hans liv. På den måten er det som nå skjer ikke så dramatisk. Forskjellen nå er kanskje at mange er undrende og stiller spørsmål ved hva dette kommer til å ende i. Det jo alltid blåst rundt Ulf, jeg tror ikke han synes det er så moro nå. Men han har fortsatt en drive som jeg respekterer. Han slår seg ikke til ro og hviler på laubærene. Han er villig til ennå en gang å bli fattig for Gud.
- Unik tjeneste
- For første gang tar Ulf noen teologiske steg som flere av hans medarbeidere ikke følger. Hvordan går det?
- Ulf har vært veldig involvert i evangeliserende arbeid gjennom årene, se bare på misjonsarbeidet. Nå vil han fordype seg. På den måten er hans tjeneste unik, fordi den er så bred. Når han kjenner for å gå i denne retningen, å nærme seg de historiske kirkene, og spesielt Den katolske kirke, så har nok mange ikke kunne tenkt seg en slik utvikling i forhold til tidligere. Men for meg har det vært litt fascinerende at han gjør det. Så vet vi jo også at dette ikke begynte i går. Han har vært i denne prosessen lenge. Men hva det skal lede til, det vet jeg ikke, og jeg er ikke mannen som kan svare på det.
Brukte kipa
- Om han nå skulle bli katolikk, ville det overraske deg?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Ja og nei. Jeg tror ikke han blir det. Men Ulf er en sånn person at han vil gå inn i alle rom, han vil skaffe seg et virkelig bilde og forske. Jeg husker da han fikk visjonen om å hjelpe russiske jøder hjem til Israel. Ulf flyttet jo selv til Israel og utforsket jødedommen ordentlig. Jeg spurte meg selv om han holdt på å bli ortodoks jøde. Det ble han ikke. Da den prosessen var ferdig landet han. Kanskje er det på samme måte nå? Så skal vi også huske på at han ikke legger en byrde på andre at de skal gjøre det samme. Han er jo en apostel, en som baner vei. Men det betyr ikke at alle følger ham.
Mange spør
- Men mange er spørrende?
- Jeg treffer mennesker hele tiden og jeg kan forstå at det fins mange spørsmål. Mange av spørsmålene er berettiget. Så er det alltid de som passer på og forsøker å skape en polemikk som ikke behøves av andre grunner enn at man bare har spørsmål.
- Alle disse initiativene som Ulf Ekman har tatt har jo også påvirket dere. Dere har fått tro på kristne skoler, tro på bibelskoler, tro på å bringe jødene hjem til Israel for å nevne noen eksempler. Kan dere også si at det skjer nå?
- Både og. Vi er på en plass i våre liv der vi ikke lenger er ungdommer. Vi har etablert en egen reise og vi har definert en vei for oss selv, vi er kalt til Norden, kalt til å forkynne korset. Det brenner vi for.
- Ikke alle sin reise
- Så dere går ulike veier?
- Den vei som Ulf tar nå, og det kallet han opplever, nemlig å forkynne blant katolikker, det har vi full respekt for, men vi opplever en annen retning i vårt kall. Det betyr ikke at det er noen motpol her, det betyr bare at Herren kaller oss til å gå en annen vei. I det kjenner vi glede og trygghet. Jeg har full respekt for Ulfs reise, samtidig som det er veldig skjønt å vite at dette ikke er alle andre sin reise.
- For første gang kan dere ikke følge Ulf Ekman teologisk. Hvordan oppleves det?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Det er kanskje det unike nå. Vi som har stått sammen med Ulf Ekman i alle disse årene er nå på en annen plass, og det har vokst seg frem over tid. Men så spesielt er det ikke. For eksempel ser vi at Paulus ble kalt til hedningene, mens Peter til jødene. De valgte ulike veier, men de var fortsatt brødre. De stod sammen i hjertet, men opplevde at de hadde ulike retninger på livene sine.
- Pinsen er vår mor
- Ulf Ekman snakker mye om røttene fra de historiske kirkene. Er dere opptatt av disse røttene, eller ser dere andre røtter?
- Vi står i takknemlighetsgjeld til våre røtter, vår sammenheng. Vi har en utrolig kjærlighet til pinsebevegelsen, og vi er ikke ferdige der. Vi kjenner at det er vår mor. Både jeg og Marie er utrolig glad for dette og vi føler at vi har noe vi vil gi tilbake til denne sammenhengen. Det gjelder også frikirkene. Dette er vårt område. Jeg har ingen tro på at frikirkene holder på å dø ut. Vi skal ikke se ned på den rollen som vekkelsesbevegelsene har hatt. Jeg opplever at vi står i en stor takknemlighetsgjeld til de som har gått foran oss. Vi brenner for at folk igjen skal fylle frimenighetene.
Livets Ord står fast
- Ulf Ekman opplever et kall til de historiske kirkene. Er det på samme måte for dere når det gjelder pinsebevegelsen og frikirkene?
- Ja, slik er det også for oss. Mange sier om frikirkene at de er i ferd med å dø ut, men da vil jeg si: Nei, se etter. Kanskje vi kan være med å hjelpe dem? Vi vil ikke overgi frikirkeligheten. Vi opplever at vi skal gå i den retningen og velsigne dem.
- Dere står i en pinsekarismatisk tradisjon, opplever dere at de andre lederne på Livets Ord også holder fast ved denne tradisjonen?
- Livets Ord står i den pinsekarismatiske tradisjonen. Dette fortsetter. Ulf har selv sagt at slik er det, og den reisen de (Ulf og Birgitta, red. anm.) gjør er deres personlige reise. Ulf er ikke lenger pastor i Livets Ord, det er det Joakim Lundqvist som er. Det betyr også at Ulf har rom til å gå denne veien. Livets Ord er en trosmenighet og vil fortsette å forkynne tro. Det tror jeg de andre brødrene i aller høyeste grad lever i.
Ulik teologi
- I forhold til teologi skjønner jeg at dere står i en pinsekarismatisk tradisjon i forhold til dåp, sakramenter og de klassiske teologiske områdene innen pinseteologien. Er det riktig?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Ja. Men det jeg gjerne vil løfte frem her er at vi har fått en større forståelse for andre syn. Selv står vi fast på det vi har trodd på hele tiden. Men vi har fått en glede over å se at andre ser ting annerledes og har en annen bakgrunn. Det har beriket oss. Det er jo viktig å skaffe seg kunnskap om markedet sitt. Vi må sette oss inn i hvordan en ikke-kristen tenker for å kunne nå det mennesket. Men alt begynner med at jeg må elske de jeg vil vinne. Jeg kan ikke komme med en hardhet og si at vedkommende har feil i alle ting. Gjennom at jeg elsker noen vil jeg også kunne forstå det mennesket. Det betyr ikke at jeg endrer meg. Jeg kan være trygg på mitt ståsted. Noen er urolig over at folk er på vei over i Den katolske kirke. For oss er ikke det en problemstilling. Vi står der vi står og ønsker å være nøkterne. Vi strider ikke med dette. Vi tror det fins kristne i alle sammenhenger, til og med i våre egne!
Katolsk hjelp
- Ulf opplever et kall til de historiske kirkene, mens dere opplever et kall til frimenigheter, men i sin artikkel om kirkesyn i Keryx, skriver Ulf at frimenigheter bør lære av de historiske kirkene. Kan det hende at Ulf også vil nå ut til frimenigheter med sine nye tanker?
- Ja, jeg tror det. Jeg tror han tenker at vi trenger forankring og vi trenger å hente næring fra den stabiliteten som fins i de historiske kirkene. Men hvorfor skal vi dramatisere det? Mange nye menigheter tar jo inn prinsipper fra næringslivet og spør seg hva vi kan lære av dem. Så hva er da problemet med å gå til en bror?
Ført bak lyset
- Nå har Ulf Ekman vært restriktiv til å uttale seg om sin egen prosess, og mange er spørrende. Hvordan opplever dere dette?
- Vi møter folk jevnlig som har store problemer med den pedagogiske siden ved denne prosessen. Her har vi en skyld selv. Det blir som en trykkoker. I Livets Ord kunne vi vært mye flinkere til å løfte på lokket. Og selv om man ikke vet, kan man si at man ikke vet. Det er helt ok. Om man ikke sier noe, men bare publiserer noen artikler av og til, da kan folk føle seg ført bak lyset, og det skapes unødvendig slitasje. Da risikerer man å miste mennesker også. Den pastorale pedagogiske siden har ikke alltid vært så bra. Dette er ikke vår sterkeste side, og det bør vi innrømme også. Det er jo ikke heller så lett når en offentlig person som Ulf gjør en så personlig reise, og samtidig blir tvunget til å være offentlig om den.
Tar kritikk
- Hva er det med dette som folk synes er problematisk?
- Jeg tror kanskje ikke at folk synes det er så vanskelig om han nærmer seg Den katolske kirke og betjener den. Men mange har problemer med det de opplever som en «undercover»-greie, de mister tilliten. Noen opplever det som dårlig lederskap, at han ikke tar ansvar. Noen føler at de har blitt lurt. I det store og hele hviler dette bare på kommunikasjon. Så mener jeg jo også at Ulf må få lov til å komme frem til en konklusjon selv. Om Ulf skulle bli katolikk vil det ikke endre noe for Marie og meg. Vi jobber jo ikke sammen med Ulf lenger på den måten. Vi er som sønner og døtre som har vokst opp i huset, men nå har stiftet vår egen familie.
DAGEN
Artikkelen fortsetter under annonsen.
