Kommunal forskjellsbehandling

Denne kommunale forskjellsbehandlingen må regjeringen finne løsninger på, hvis likeverdsreformen skal nå sine mål.

Denne uken har NRK latt oss bli kjent med to år gamle Ine og moren hennes, Karoline Myrland Hagen. Ine ble født for tidlig og har fått diagnosen dyskinetisk cerebral parese. Hun kan ikke spise selv, snakke eller gå. Hver gang hun skal forflyttes, må hun løftes.

Ines mor har til nå valgt å være hjemme med datteren. Det blir mange tunge løft i løpet av et døgn. Likevel nekter Trondheim kommune å gi Karoline Myrland Hagen omsorgsstønad.

De er nemlig en av flere kommuner som har satt en nedre aldersgrense på tre år for slik stønad, til tross for at det ikke er noen avgrensning i alder i helse- og omsorgsloven.

Med noen års mellomrom blir alle FNs medlemsland gjenstand for en landhøring, eller Universal Periodic Review (UPR). Dette er en mekanisme i FNs Menneskerettighetsråd der man evaluerer hvordan det enkelte land overholder menneskerettighetene.

Norges siste UPR var i mai i år. I forkant hadde hele bredden av norske organisasjoner for funksjonshemmede utarbeidet en felles rapport til FN om Norges implementering av FNs konvensjon for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

I denne rapporten merker vi oss blant annet to ting. Det ene er at familiene sliter. Familier med funksjonshemmede barn opplever at de ikke får nødvendig informasjon og støtte. I mange tilfeller går det på helsen løs. Det er ifølge rapporten systematiske forskjeller i helsen til foreldre med funksjonshemmede barn, sammenlignet med andre foreldre. Dette gjelder særlig mødre.

Det andre er urovekkende store kommunale forskjeller. «Det kommunale selvstyret innebærer ulikheter ved tildeling av tjenester og ytelser avhengig av hvilken kommune personen bor i», heter det i rapportens sammendrag. Dette er ingen overdrivelse. Når man leser rapporten, ser man at forskjeller mellom kommunene går igjen som et problem i punkt etter punkt.

Det gjelder alt fra barns rett til å gå på nærskolen og funksjonshemmedes rett til å forflytte seg, til helsetilbud, brukerstyrt personlig assistanse og tilbud om rehabilitering. Kommunenes plikt til å bistå funksjonshemmede med å skaffe egnet bolig er et av flere sårbart punkt.

Og ikke minst er det kritikkverdig at én av fem kommuner ikke har koordinerende enheter med ansvar for at innbyggerne får koordinator og individuell plan – til tross for at de er lovpålagt å ha dette.

Under Arendalsukas første dag markerte regjeringspartiene starten på arbeidet med en likeverdsreform som skal legges frem for Stortinget i 2021. Likeverdsreformen var et av KrFs store gjennombrudd under regjeringsforhandlingene på Granavolden.

Reformen skal sikre at barn med behov for sammensatte tjenester får et godt tilbud og en meningsfull hverdag. Den skal også ivareta de pårørende. Lovfesting av rettigheter vil ifølge KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad være et virkemiddel.

Dette er svært bra. I teorien. Realiteten i kommunene er at selv ikke lovfesting av rettigheter er noen garanti for at funksjonshemmede får den hjelpen de har krav på.

Den nevnte rapporten til FN viser dessuten at det får små konsekvenser for kommunene å bryte loven på dette området. Slik kan vi ikke ha det. Denne kommunale forskjellsbehandlingen må regjeringen finne løsninger på, hvis likeverdsreformen skal nå sine mål.