Klart vi skal på gudstjeneste julaften

Nå har man i urovekkende stor grad akseptert å være underlagt myndighetsorganer med varierende forståelse for betydningen av kristen tro.

I torsdagens avis kunne vi lese at 21 prosent av den voksne befolkningen i Norge planlegger å få med seg en gudstjeneste på julaften i år. Omtrent like mange som i fjor tenker å delta på en gudstjeneste i Den norske kirke.

Dette forteller noe om at tradisjonen med julegudstjenester fortsatt står sterkt i store deler av den norske befolkningen, og at koronasituasjonen ikke opphever dette.

Rett nok vil mange av disse måtte nøye seg med en digital gudstjeneste. Det blir i seg selv en tydelig illustrasjon på det som har preget dette underlige året.

Vi er på ingen måte ferdige med å analysere de langsiktige virkningene av pandemien. Den kommer til å påvirke oss også lenge etter at vaksinen har gjort smitterisikoen mindre omfattende enn den er nå. En av sidene ved dette er å evaluere hva koronatiden har gjort med kirkedeltakelsen.

Ennå vet vi ikke hvordan situasjonen vil være idet de gjeldende begrensningene blir opphevet. Det vil nok ta en tid før vi kan observere den nye normalen. Men vi kan allerede nå gjøre oss noen betraktninger.

Fra smitteverntiltakene ble iverksatt i mars har norske kirker nesten uten unntak vist en ansvarlig holdning og tatt situasjonen på alvor. Vi må ikke glemme at det kunne vært annerledes.

For kristne menigheter er arenaer hvor nettopp det å møtes er et sentralt kjennetegn. Den omstillingen som har blitt pålagt ulike religiøse sammenhenger er derfor større enn man kanskje først tenker over.

På den tekniske siden har mange tatt store skritt i løpet av kort tid. En god del av dette vil man ha nytte av også etter korona. Men vi må ikke se smått på de negative virkningene smittesituasjonen har hatt for fellesskapene.

På den annen side har det også vært påfallende få kristenledere som har ytret offentlig motstand mot å vurdere gudstjenester på linje med konserter og lignende kulturarrangement.

En av dem som tydeligst har satt offentlig ord på hvor grunnleggende gudstjenester er i mange menneskers liv, var sjefredaktøren i Bergens Tidende. Det burde ha vært flere biskoper, prester og pastorer som sa det samme.

Ikke fordi man skulle ta lett på smitterisikoen. Men for å forsikre seg om at beslutningstakere på ulike nivåer hadde tilstrekkelig kunnskap om hvor viktige gudstjenester er for troende mennesker.

Ved at kirkene tilsynelatende så enkelt har akseptert tenkningen om fastmonterte stoler kan man også indirekte ha bidratt til en forståelse av at gudstjenester er mindre viktige enn de fortjener å bli betraktet som.

For her hadde det vært mulig å legge opp til en annen praksis. Men det har lite kritikk å høre. I torsdagens avis skrev Hans Aage Gravaas i Norsk råd for misjon og evangelisering om kontrasten mellom fortidens pandemier og den vi står oppe i nå.

Heldigvis er svært mye forskjellig. Det har vi all grunn til å være glade for. Men i krisesituasjoner har ofte kirkens folk vært i førstelinjetjeneste.

Nå har man i urovekkende stor grad akseptert å være underlagt myndighetsorganer med varierende forståelse for betydningen av kristen tro. Akkurat det fortjener nøye ettertanke når vi etter hvert skal se tilbake på denne tiden.