Det er noe som skurrer

Kanskje korona-pandemien hjelper oss til å utvide perspektivet? 

Annerledesåret 2020 er ved veis ende. Ingen hadde forestilt seg at det skulle bli slik. Sosial avstand, reiserestriksjoner, nedstengning, hjemmekontor og endret bevegelsesmønster har rammet oss alle med ulik styrke og på forskjellig måte.

Noen har selv vært syke eller har mistet sine kjære. Andre ble permittert eller har mistet jobben. Mange har kjent på sterke psykiske belastninger som følge av isolasjon og begrenset sosial kontakt.

Likevel bor vi fortsatt i et land hvor det meste er på stell. Vi har et fantastisk helsevesen. Det er heller ikke alle land i verden som kan slenge oljemilliarder på bordet og bistå sine borgere med rause krisepakker.

Så kan en gjerne mene det bare skulle mangle, eller at det burde vært enda mer. Noen har det enda verre enn oss, uten at akkurat det hjelper dem som sliter.

Menigheter og misjonsorganisasjoner har også hatt sine utfordringer. Møter og arrangementer ble utsatt eller avlyst. Noen misjonærer ble sendt hjem eller holdt hjemme. Inntektene er blitt redusert.

Samtidig har jeg latt meg imponere over pågangsmotet hos mange. Gode digitale møter og gudstjenester har vært avholdt, og kreative innsamlingsmetoder er utviklet.

Noen har i denne tiden også tenkt på våre samarbeidspartnere i andre land som sliter mer enn oss. «Kjærlighet oppfinnsom gjør, Gud vil åpne deg en dør», synger vi i en velkjent bedehussang.

Men så er det samtidig noe som skurrer. Hva skjer nårvi som er satt til å formidle Mesterens gledesbudskap i ord og handling, isoleres fra dem vi skal tjene? Ble vi ikke oppfordret til å vise samme sinnelag som Kristus Jesus?

Er vi ikke disipler av Han som ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse, ble mennesker lik, fornedret seg selv og ble lydig til døden? Burde ikke nettopp vi være til stede i smerten, ensomheten, sykdommen og lidelsen?

Kjærligheten er aldri reservert og tilbakeholden. Den holder aldri avstand. Den er aldri redd for å bli skitten på hendene.

Nå er ting snudd på hodet. I Oslos gater møter vi skulende blikk, nervøse rykninger, ingen håndtrykk og ingen klemmer. I en tid hvor vi trenger hverandre mer enn noensinne, hvor mange er ensomme, unngår vi hverandre.

Ekstra ille er det å tenke på at julegudstjenestene begrenses eller kanselleres som følge av sterke restriksjoner.

Dette skjer mens Ikea og Vinmonopolet utvider sine åpningstider, angivelig av smittevernhensyn? Kan ikke kirkene også ha «døgnåpent» i gledens høytid? Kong Høie vil det annerledes.

Noen har sammenliknet korona-pandemien med spanskesyken, andre med svartedauden. Hvor mange prester, diakoner og kristenledere ofret ikke livet i tidligere krisesituasjoner fordi de tjente utsatte mennesker som hadde behov for dem i nødens stund?

De var «førstelinjefolk»! Det får de ikke lov til å være nå.

Uten at jeg vi felle noen dom over presters lønnskamp, tenker jeg det er skikkelig dårlig «timing» når kirkedører lukkes og prester streiker – samtidig!

Pandemien gir meg assosiasjoner til de spedalske på Jesu tid. Disse ble betraktet som urene; personer man ikke burde ha omgang med! Midt i alt som skurrer kommer Kristus til dem. Han holder ikke avstand. Han møter dem ikke med munnbind!

Han var heller ikke redd for den spedalske som kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» (Markus 1,40-41).

Nå forstår jeg selvsagt godt at nestekjærlighet for øyeblikket best ivaretas ved nettopp å beskytte de syke, gamle og mest sårbare og at dette skjer ved at vi blant annet holder avstand til hverandre.

Så jeg akter ikke å protestere mot det, men jeg må få lov til å si at det er noe som skurrer! La oss i alle fall benytte oss av de mulighetene vi fortsatt har til menneskelig kontakt og til å vise omsorg!

Det kommer en dag da vi kan gi hverandre en god klem igjen, hvor vi kan samle enda flere rundt festpyntede bord og hvor vi på nytt kan kjenne på fellesskapets gleder.

Den dagen skjønner vi for alvor hvor mye vi trenger hverandre. Kanskje korona-pandemien hjelper oss til å utvide perspektivet?

Det er ikke normalt at den kristne menighet lever i isolat! Det er ikke normalt at den er fraværende i menneskers hverdag! Den vil bety noe! Den vil gi mennesker et møte med Gud!

Mens vi reflekterer over dette, kan vi også denne julen ønske Ham velkommen i våre hjerter og private herberger:Kom, Frelsar, kom inn,og lys du din Fred i vårt hjarta og sinn!Ja, tolk med din kjærleik det levande Ord,så vert denne staden ein himmel på jord!Då livet til kvardags får helgedagsskrud,i møte med Gud.(M. Orheim)