Kjenner du Guds gave?
For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef. 2,8.
Skrittene var tunge, hendene slitne av hardt arbeid. Hun tørket svetten fra pannen og nærmet seg brønnen, med blikket festet i bakken.
Dette var dagens tyngste gjøremål. Ikke fordi det var tungt fysisk, men fordi hun ikke visste hvem hun kunne møte på. De kom kanskje ikke til å si noe høyt, men det spilte ingen rolle. Blikk kunne såre mer enn ord. Harde, fordømmende eller hånlige blikk. Eller, enda verre, blikk som overså henne. Hun var ingenting.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Likevel, vann måtte hun ha. Nå er hun framme ved brønnen. Forsiktig ser hun seg rundt. En mann sitter rett ved. Han ser sliten ut. En reisende. Antagelig jøde, konkluderer hun. Han ser opp og møter blikket hennes. Raskt snur hun seg bort og begynner å dra opp vann med skjelvende hender. Det blikket… Det var som om han så rett gjennom henne. Og én ting var sikkert: Der var det ikke noe godt å se.
«Gi meg å drikke!» Stemmen hans bryter stillheten og får henne nesten til å miste vannkrukken i forskrekkelse. Hun ser prøvende bort på ham og møter igjen dette merkverdige blikket. Han ser oppriktig ut. Situasjonen er likevel så absurd at hun må spørre: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» Mannen gir henne et varmt smil. «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!»
«Kjente du meg, ville du ikke gitt meg noe som helst», tenker hun skamfullt. Hun er likevel nysgjerrig på dette levende vannet som han snakker om, og spør ham hvor han har det fra. «Hver den som drikker av dette vann, blir tørst igjen», svarer mannen. «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv»
Ordene hans rører ved noe i henne, uten at hun helt forstår hva de betyr. Hun vet bare at hun gjerne vil få tak i dette vannet som han snakker om. Kanskje kan alle de ydmykende turene til brønnen være forbi. «Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann!», utbryter hun ivrig.
Mannen ser ettertenksomt på henne. «Gå og rop på din mann, og kom så hit»
Iveren og gleden hun hadde kjent ble på et øyeblikk blåst bort. Den fremmede hadde truffet hennes svakeste punkt. Hun svelger. «Jeg har ingen mann», stammer hun frem.
Mannen nikker. «Med rette sa du: Jeg har ingen mann! For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant»
Hun blir stående og stirre på ham, sjokkert over at han kunne kjenne henne uten å ha møtt henne før, og enda mer sjokkert over at han likevel ønsket å snakke med henne. Han må være en profet!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De ble stående og snakke en stund til. På den stunden ble øynene hennes åpnet, og hun forsto at det ikke var hvilken som helst profet hun snakket med. Denne mannen var Messias, han som jødene hadde ventet på, verdens frelser.
En gruppe menn kom gående mot dem. Det var tydeligvis Mesterens reisefølge. Hun kunne se at de stusset over at han pratet med henne. For første gang på lenge brydde hun seg ikke om andres blikk. Hun forlot vannkrukken sin og løp inn til byen. Det eneste hun nå brydde seg om var at de andre også skulle få møte Jesus.
…
Denne historien er en fri gjenfortelling fra Joh.4, 1-30. Den samaritanske kvinnen fikk et nytt liv etter dette møtet. Hun fikk bli kjent med ham som visste alt om henne; Den eneste som hadde rett til å dømme henne, og som likevel møtte henne med kjærlighet og nåde. Den samaritanske kvinnen fikk se Guds gave, - nåden vi alle får gjennom troen på Jesus. (Ef.2,8)
Kanskje har du mye i livet ditt du skammer deg over. Kanskje opplever du å bli møtt med dømmende blikk, eller kanskje er det bare du selv som sliter med det du har gjort. Kjenner du Guds gave? Jesus vet alt om deg. Likevel elsker han deg så høyt at han ofret livet sitt for deg. Hans nåde er helt gratis.
For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.
Ef. 2,8
Trenger du mer åndelig påfyll?
