Kirkemøtets mandat
Selv om det ikke er ventet store kontroverser under årets Kirkemøte, er det all grunn til å følge nøye med på hvilke veivalg delegatene gjør. Den norske kirkes høyeste demokratiske organ er i ferd med å få en posisjon som ligner den mange har ønsket over lengre tid, i og med at Stortinget om bare noen uker ligger an til å avskaffe begrepet kirkelig statsråd. Dermed blir det «kirken selv» som skal ansette biskoper, og det blir enda tydeligere at det er kirkens egne organer som skal stake ut den læremessige kursen.
I forhold til lærespørsmål kommer løsrivelsen på et tidspunkt hvor den politiske styringen av kirken allerede har satt sine tydelige spor. Derfor er det lite som tyder på at det kirkelige demokratiet kommer til å gå inn for radikale endringer i forhold til den retningen kirken beveger seg i.
Mens mange av kirkemøtedelegatene nok er glade for at de skal slippe å ha homofili-relaterte spørsmål på sakslisten denne gangen, er det ingen hemmelighet at den teologiske sprengkraften i samlivsetiske spørsmål fremdeles preger kirken. Øivind Benestad, delegat fra Agder og Telemark, understreket i gårsdagens avis at valget av nytt Kirkeråd blir særlig viktig.
Dette organet, som gjerne blir kalt kirkens «regjering», skal forberede samlivsetiske drøftelser for Kirkemøtet, og Benestad konstaterer at både han og andre kan komme til å bryte med Den norske kirke dersom kirken velger å gå bort fra sitt tradisjonelle syn på seksualitet og ekteskap.
Vi ser allerede at en stor del av det kristne engasjementet i landet har beveget seg over til andre arenaer enn Den norske kirke. Det totale antall jevnlige gudstjenestedeltakere er trolig nokså jevnt hvis man sammenligner bedehus og frikirker i forhold til Den norske kirke. Denne strukturelle utfordringen vil nok Den norske kirke møte i sterkere grad etter hvert som betegnelsen statskirke i større grad faller bort. Foreløpig ser det ut for at Den norske kirke fremdeles blir finansiert av det offentlige. I det øyeblikket denne ordningen eventuelt blir endret, vil kirken stå overfor formidable utfordringer.
Tradisjonen for jevnlig givertjeneste er på et annet nivå der i gården, ikke minst fordi kirken har vært indirekte medlemsfinansiert allerede.
Et Kirkemøte er blant annet en fascinerende blanding av kirkepolitiske markeringer, samtale om organisatoriske spørsmål og et glødende engasjement for evangeliets utbredelse i inn- og utland. Målfrid Synnøve Jakobsen, delegat fra Møre, sa i gårsdagens avis at nettopp misjonssaken er den som mest av alt engasjerer henne i forbindelse med Kirkemøtet.
Nettopp misjonens plass er en viktig test for ethvert kirkesamfunn, og det skal bli svært interessant å se hvordan Den norske kirke vil disponere sitt engasjement for evangelisering i tiden fremover.
En av de viktigste sakene på årets kirkemøte er ellers sluttbehandlingen av ny salmebok. Universitetslektor Sjur Isaksen skrev nylig i Luthersk kirketidende at «Å gå til gudstjeneste er forbundet med å synge evangeliet om Jesus, gjerne i like stor grad som å høre det».
Evangeliet er til enhver tid skatten som danner grunnlaget for kirkens eksistens, og Kirkemøtets mandat er uløselig knyttet til troskap mot det.
