Kan et “stillas” stå for vranglære?

Diskusjonen mellom Karl Johan Hallaråker og undertegnede (Dagen 20.11) dreier seg om den åndelige læreenhet i Den norske kirke, vurdert ut fra denne kirkens egne lærenormer (gitt i Skrift og bekjennelser).

Hallaråker er prest i kirken, og står under åndelig og læremessig tilsyn fra sin biskop. Å spørre hvordan han kan forklare sitt forhold til Den norske kirke, når han avviser homofilt «ekteskap» som vranglære, er ikke et angrep på hans person. Han innehar et offentlig embete i en kirke, og han er ofte fremme i offentligheten med sine teologiske og kirkelige meninger. Da kan man ikke unngå å bli interpellert om teologisk standpunkt og praksis.

Psykologisk sett er det forståelig at «lavkirkelige» protestanter som Hallaråker blir ille berørt når en katolikk setter dem i et kritisk lys. Men «lavkirkelige» har så visst ikke manglet frimodighet når de vurderer og karakteriserer katolikker. De måler oss da ut fra sine egne lærenormer. Jeg vurderer Hallaråker ut fra hans eget læregrunnlag.

I Confessio Augustana artikkel VII Om kirken, heter det: «Og til sann enhet i kirken er det nok å være enige om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.» Dette blir presisert ved følgende formulering: «Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker.»

I Den norske kirke gis det i dag to ulike syn på ekteskapet. De som står for flertallssynet, avviser at heteroseksualitet er den eneste gyldige og legitime basis for ekteskap. Ved ordning og liturgi har de sikret at kirken aksepterer også en annen form for seksuell relasjon som grunnlag for et ekteskap. Mindretallet hevder på sin side at det er Guds vilje, åpenbart i Skriften, at ekteskapet skal være basert på den heteroseksuelle relasjonen mellom en mann og en kvinne. Man forkaster at en annen form seksualitet enn den heteroseksuelle kan gi et rett ekteskap. Et «ekteskap» (til eks. basert på homoseksualitet) er i strid med Guds Ord, siden homosex er synd.

På sikt vil kan hende flertallet i Den norske kirke hevde at mindretallssynet er i strid med «evangeliet» og gjøre det kirkelig illegitimt. Situasjonen i dag er slik at mindretallet innrømmes frihet for sitt syn, ikke bare ved «reservatio mentalis», men også, så vidt jeg forstår, ved fritak fra tjenesteplikt til å utføre vigsel etter flertallssynets liturgi.

Forutsetningen for mindretallets frihet er at det er to legitime syn i kirken. Disse er ulike, og i konflikt med hverandre, men det gis altså på visse premisser rom for begge. Det viktigste premiss er at man ser dem begge som «menneskelige tradisjoner», som det ikke trenger å være enighet om i kirken. Ekteskapet må altså betraktes som et adiaforon. Det er forutsetningen for at begge skal kunne ha plass innen en og samme kirkeorganisasjon. Dette er ikke nytt i Den norske kirke. Da uenigheten om ekteskapet nådde helt opp til bispekollegiet, gjorde biskopene det klart at dette ikke rokket kirkens enhet slik den kommer til uttrykk ved nattverd- og tjenestefellesskap. Tolket ut fra læren om kirkens enhet i CA VII betyr det biskopene gjorde ekteskapet til et adiaforon i, som det altså kan være forskjellige meninger om.

Men mindretallets syn er at læren om ekteskapet ikke er en «menneskelig tradisjon», men gitt i Guds Ord som forpliktende lære for menigheten og den enkelte. Det er ikke noen adiaforon. Og slik er det selvsagt i den lutherske bekjennelse. Vil mindretallet holde seg til Skriften og kirkens bekjennelse, må det avvise den lære at ekteskapet er et adiaforon. Men da må man samtidig innse at det ikke er noen åndelig enhet i Den norske kirke basert på samstemthet om læren, slik CA VII forutsetter. Kan man da være under tilsyn og ha nattverdfellesskap med kirkens biskoper? Kan man på denne måten i ord og handling vitne om en kirkelig enhet som faktisk ikke foreligger? Å vitne mot realitetene bør man vel ikke gjøre. Eller er det slik at tilsyn og nattverdfellesskap bare av «teknisk art» uten åndelig innhold. I Skriften og bekjennelsen er det ikke slik.

Jeg venter ikke at Hallaråker skal innse at dette er et dilemma. Han feier det vekk med å vise til personlige erfaringer og relasjoner, som ikke har noe med denne saken å gjøre. Trolig ser han på Den norske kirke slik som Ludvig Hope gjorde, at den er et «stillas» man står på når man bygger Guds rike. Men kan et «stillas» i det hele tatt stå for vranglære. Kan det føre tilsyn og kan det forvalte Ord og sakrament?