Kan 200 kroner per person få slutt på fattigdom?

Hvis vi skal nå bærekraftsmålene, er det viktig at både stat, næringsliv og sivilt samfunn drar i samme retning

Debatten om hvorvidt bistand hjelper, har rast i en årrekke. Flere forskere og forfattere har ment at bistand forrykker den naturlige balansen innad i et land, og at den kan føre til blant annet undergraving av statsapparatet og inflasjon gjennom tilførsel av store pengesummer utenfra.

Forskere fra FN-universitetet i Helsinki, har nå gått igjennom flere tiår med informasjon fra i alt 36 land, og har for første gang greid å påvise en klar sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst i utviklingsland. Forskeren Finn Tarp presenterte disse funnene under et Norad-seminar for noen uker siden.

Han konkluderer forskningen med å si at land som får bistand tilsvarende ti prosent av BNP, får ett prosentpoengs økonomisk vekst. Årsaken til dette, er at når man tilfører midler, får folk mer økonomisk handlekraft, noe som igjen vil føre til et bedret marked og økte investeringer i landet.

Det vil altså slå positivt ut for makroøkonomien i landet. Dette er gledelige resultater fra et systematisk og langsiktig forskningsarbeid.

FNs bærekraftsmål legger til grunn prinsippet «leave no one behind». Vi skal sørge for en global utvikling der menneskerettighetene står i fokus, både i såkalte utviklingsland og industrialiserte land.

I dag ser vi at forskjellen mellom fattig og rik bare øker, men oppdraget fra FN er altså at alle skal være med på utviklingen. Vi må derfor målrette innsatsen spesielt mot de fattigste.

På verdensbasis er det 766 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensen. Dette er mennesker som ikke har kapasitet til å fokusere på annet enn overlevelse. Disse trenger spesielle tiltak som rent vann, bedre sanitære forhold, trygt arbeid som gir høy nok inntekt til å dekke de grunnleggende behovene, gode helsetjenester, god utdanning og så videre.

Våre medlemmer jobber blant annet for religiøse minoriteter, mennesker i konfliktområder, kvinner og barn som opplever vold, samt med etniske minoriteter. Det kan ofte være manglende vilje fra samfunnet til å imøtekomme disse menneskenes behov.

Vi trenger derfor å hjelpe dem til å finne sin stemme, kreve sine rettigheter og få sine mest grunnleggende behov dekket.

Naturlige markedskrefter kan ikke alene gjenopprette en sunn balanse mellom grupper i samfunnet, men alle vil tjene på en sterkere økonomi og mer eksport på lang sikt, så funnene til FN-universitetet er svært viktige, og et tegn på at bistand drar utviklingen i riktig retning.

Vi som jobber med bistand, opplever stadig sterkere krav til å bevise at prosjektene faktisk endrer samfunnene vi jobber i. Det er en svært komplisert øvelse. Våre medlemmer har blant annet et skoleprosjekt i Swaziland, der man jobber med holdningsarbeid for å forebygge vold i hjemmet og at mindreårige blir gravide.

Dette er et land med bare 1,3 millioner mennesker, så det skulle være relativt oversiktlig. Likevel er det vanskelig å få god statistikk i land der mange innbyggere ikke engang har et fødselsnummer.

Hvis graviditet blant svært unge mennesker skulle gå ned, kan man sannsynliggjøre at prosjektet ga gode resultater, men man har likevel ikke full oversikt over hvem andre som har jobbet med problemstillingen.

Å endre menneskers levekår er et møysommelig arbeid, og vårt bidrag kan være veldig godt, men det er likevel mange faktorer som spiller inn for å oppnå suksess.

Et annet viktig spørsmål man må stille seg, er om vi har for høye forventninger til resultater. Hvert år gir man på verdensbasis 1200 milliarder kroner til bistand. Dette høres mye ut, men dersom man deler det på antall innbyggere i utviklingsland, blir det bare 200 kroner per person hvert år.

– Dersom tollbarrierer, utnyttende arbeidsforhold, mangel på skatteinngang og kapitalflukt jobber imot utvikling, hvordan kan vi da forvente store resultater for denne pengesummen?

Hvis vi skal nå bærekraftsmålene, er det viktig at både stat, næringsliv og sivilt samfunn drar i samme retning, ellers vil mange mennesker bli latt tilbake i ekstrem fattigdom.