Kampen som ikke må bli glemt

«Folkehav for retten til liv» stod det på forsiden av Dagen mandag 12. mai 1986. Den tittelen skulle vi gjerne ha sett på trykk igjen. To dager før, altså for nøyaktig 25 år siden, deltok minst 13.000 mennesker i den nasjonale Ja til livet-marsjen opp Karl Johans gate i Oslo. Det ble en massiv markering av motstanden mot abortloven, og det var ment å blåse ytterligere næring inn i kampen for livet. Noen håpet å kunne utfordre FN til å ta opp det ufødte livets rettigheter. I stedet ser vi nå tilbake på aksjonen, og må konstatere at noe slikt neppe hadde vært gjennomførbart i dag. Vi ser også at den politiske kampen mot fosterdrapsloven har mistet mye av sin kraft. Slik må det ikke være.
Det er naturligvis krevende å kjempe i motvind, og det er ekstra krevende når motvinden viser seg å være langvarig. Dette er imidlertid ingen grunn til å resignere. Vi er kalt til å kjempe i livets tjeneste, og kampen kjemper vi på Skaperens vegne. Derfor må ikke dagens 25-årsmarkering bli redusert til nostalgi. Tvert imot bør særlig unge mennesker i dag hente inspirasjon fra dem som stod i spissen og fra dem som deltok den gangen abortloven skapte større kontroverser enn den gjør nå for tiden.
Den da nylig avgåtte kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik sa til Dagen i forbindelse med marsjen i 1986: «Hele det norske folk vet nå at kampen for livet ikke er død. Nå løsner det noe som har ligget latent lenge.»
I dag uttrykker Asbjørn Ystebø, som koordinerte aksjonen for 25 år siden, skuffelse over manglende mobilisering. Det kan se ut for at abortlovens motstandere også er rammet av en viss matthet.
Kampen for livet blir utkjempet på mange ulike arenaer, noen private og noen offentlige. Og vi trenger aktører på alle disse. De vil bruke ulike virkemidler og tjene ulike delmål. Men vi må ikke under noen omstendigheter miste viljen og motet til å konfrontere den inhumane abortpraksisen som har blitt en selvfølge i våre moderne samfunn.
Derfor vil vi fortsatt kalle abortloven for fosterdrapsloven. Det er ingen grunn til å kamuflere realitetene, snarere tvert imot. Og det er riktig, som daværende Borg-biskop Gunnar Lislerud sa i Filadelfia i Oslo for 25 år siden: «Det tydeligste tegnet på forfall i vår kulturtradisjon er fornektelsen av fosterets rettsvern.» I dag er tegnene på forfall enda tydeligere gjennom større åpenhet for aktiv dødshjelp, og nå nylig med indirekte åpning for å sortere bort barn med Downs syndrom. Det er grunn til å etterlyse flere som våger å tale samtiden imot på sannhetens vegne.
Konfrontasjon for konfrontasjonens egen skyld er ikke noe mål. Men konfrontasjonsvegring er et alvorlig varsel. Og det er mulig å kombinere klarhet og varme. For kampen står ikke om sosialister, ateister eller human-etikere. Kampen står om det livet Gud skapte. Kampen er ikke primært rettet mot norske lover, men for Guds skapervilje. I den kampen trengs det profetisk klarhet.