Hvordan vi ser på Gud

«Hvilke barn vi tar imot i et samfunn sier noe om hva slags samfunn vi er», skriver Eivor Andersen Oftestad. Hun kunne ikke hatt mer rett.

Bokanmeldelse:

Eivor Andersen Oftestad

Vi lager barn

Reproduksjon gjennom 500 år

Frekk forlag 2016

Innbundet, 203 sider

----------

Tilbake i 90-årene skrev Vidar Kristensen og Sigvald Tveit musikalen «Prisen for et liv». Den ble fremført av blant andre Fjellhaug Skolekor, og også utgitt på CD.

For meg har denne musikalen preget selve gudsbildet på en grunnleggende måte. Musikalen handler blant annet om et kjærestepar der hun blir gravid litt tidligere enn de hadde tenkt, og som må vurdere om de vil ta imot barnet. Det hele avsluttes med en sang hvor det heter at «Hver dag er et møte med livet».

Til slutt synger koret at «I livet har Gud sitt behag».

Jeg kom til å tenke på denne musikalen da jeg leste Eivor Andersen Oftestads innsiktsfulle og svært tankevekkende bok «Vi lager barn». Tittelen er såpass eksplisitt at det kan være litt ubehagelig å lese den på offentlige transportmidler, men tittelen er både treffende og talende.

Historiens linse

I forordet skriver Oftestad at hun betrakter fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Det er svært godt sagt. Hun drar linjene 500 år tilbake i tid, og skildrer levende hvordan man tenkte om barn og familieliv den gangen, og også den store risikoen et svangerskap kunne innebære for både mor og barn.

Ikke minst presenterer hun mange interessante betraktninger fra kirkelig hold hvor synet på mann og kvinne, på barn, på ekteskap og på samfunnet kommer tydelig frem.

Bleieskift

Foran neste års reformasjonsjubileum kan vi merke oss at Martin Luther snakket varmt om fedres deltakelse i både bleieskift og annet stell av småbarn. Eller at en kvinne midt i bokens 500-årsperiode kunne regne med seks eller syv graviditeter, med seks-syv prosents sjanse for å dø i barselseng.

Vi leser at i Volda mistet 30 dåpsbarn livet på vei til eller fra kirken vinteren 1755. Det var om å gjøre å få døpt barna innen tre dager etter fødselen, etter datidens tenkning. Den tenkningen hadde en høy pris.

Saltsyre

Ikke minst kvinnenes sårbare stilling blir løftet frem i Oftestads historiske skildringer. For alle som i dag engasjerer seg i den politiske debatten om familieplanlegging og familieliv i dag, er det nødvendig å ha med seg dette perspektivet.

En av de mange sterke fortellingene Oftestad har med, er den om tjenestejenten, som selv var et såkalt uekte barn, som prøvde å ta livet av sitt eget barn med saltsyre. Hun ble oppdaget. Barnet ble reddet, og moren satt i fengsel.

Barnefaren slapp billig unna. Moren hadde henvendt seg både her og der og tryglet om mat til den lille, men ble ikke hørt. Hun orket ikke å se gutten ligge og sulte ihjel, og prøvde derfor å få slutt på lidelsene hans. Anliggendet er ikke å forsvare morens valg, men vi forstår at hun ikke befant seg i noen enkel situasjon.

Teknologi

Etter hvert kommer vi nærmere vår egen tid. Da dukker etter hvert abortdebatten opp, deretter debatten om hva et ekteskap er, og etter hvert også debatten om gen- og bioteknologi som i høy grad fortsatt pågår.

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker, tilknyttet Menighetsfakultetet. Hun har ikke skrevet denne boken for å forkynne eller agitere, men hun har gjort et bevisst utvalg av opplysninger. Mot slutten av boken stiller hun en del avgjørende spørsmål. Det aller viktigste er dette:

«Hva betyr det egentlig for forestillingen om barn hvis Gud ikke lenger har noen plass i vår moderne innretning av livet?»

130 år etter filosofen Nietzsches berømte utsagn om at Gud er død, påpeker Oftestad at virkningen av «Guds død» nå begynner å gjøre seg gjeldende i kulturen. Det er dypt tankevekkende.

Hva et menneske er

For en av de grunnleggende linjene i boken handler om forståelsen av hva et menneske er. Også de som kaller seg kristne i dag vil nok distansere seg fra deler av den forståelsen som ble lagt til grunn for 500 år siden. Men utviklingen som blir beskrevet, handler ikke minst om at mennesker ved å skyve Gud lenger og lenger unna, prøver å gjøre seg selv til herre over livet. Hvor fører denne utviklingen hen?

«Hvilke barn vi tar imot i et samfunn sier noe om hva slags samfunn vi er», skriver Oftestad. Hvis vi mangler et ytre etisk rammeverk som setter livet i perspektiv, vil det bli vanskeligere å sette grenser for hvilke muligheter vi kan eller bør benytte oss av. Et åpenbart eksempel er loven om selvbestemt abort. De aller fleste i Norge vil reagere instinktivt på kjønnsselektive aborter. Men etter hvert som kunnskapen om fosteret i dets tidligste fase blir bedre og bedre, må vi som samfunn da tenke over hvilke valg dette stiller oss overfor.

Menneskets nytte

Kristendommen påberoper seg å snakke sant om selve livet. Bibelens Gud kan ikke reduseres til kosmetikk. I så fall har man i virkeligheten avvist Bibelens grunnfortelling. «Hva er da et menneske?» spør salmisten. Hvis menneskets verdi blir vurdert i tråd med menneskets nytte, er det fare på ferde for oss alle.

Det er mulig å møte debatten om livets begynnelse og livets betingelser fra et moralistisk perspektiv og bedømme dem som har foretatt sine valg derfra. Et hovedpoeng i denne boken er slik jeg oppfatter det også å ta opp i seg ansvaret for dem som ikke passer inn i skjemaet. For de barna som blir født utenfor de etablerte rammene, for de mødrene som blir gravide utenfor faste forhold, og for de barna som blir født med funksjonsavvik. Hvis vi mener alvor med å si, slik Fjellhaug-koret sang, at «i livet har Gud sitt behag», utfordrer det oss både i det vi sier og det vi gjør.

Noe virkelig

I filmen om Børre Knudsen sier presten selv noe interessant om abortkampen som han hadde trodd kirken kom til å engasjere seg tungt i: Her hadde kirken en sjelden anledning til å engasjere seg i noe virkelig, ikke bare i noe kirkelig. Utsagnet kan misforstås, men det ligger et dypt alvor bak det jeg tror Knudsen prøvde å uttrykke.

Hvis vi ikke snakker sant om selve livet, hvis vi ikke tar selve livet på alvor, da kjenner vi ikke Gud. Og da blir vårt kristne vitnesbyrd devaluert. Da har vi ikke forstått hvor grunnleggende livet er i Guds skapelse, i selve Guds vesen.

Gud i barnet

Mer enn noe annet sted møter vi Gud i Jesus Kristus, i inkarnasjonen. I det sårbare mennesket. I livet, med alle dets gleder og sorger. I barnet. Barnet som ble født den gangen for 2.000 år siden, og i det barnet vi alle er eller har vært.

Hvis vi ikke tar denne sårbarheten på alvor, kan vi ikke virkelig kjenne Gud. Derfor er vårt forhold til barna en brennaktuell linse for å forstå hvordan vi ser på oss selv, på livet og på Gud.