Hva skal du gjøre?

Dette er hva du skal gjøre, dersom du kjenner lukten av barnevernet i din nærhet: Ta din ektefelle/samboer og barna med deg. Kom deg ut av Norge!

Forsøk å tenke deg inn i denne situasjonen: Det er grytidlig (eller alternativt etter midnatt). Du har lagt deg. Det banker på døren. Hardt. Du trekker på deg en slåbrok og står opp for å se hva det er? Kanskje det er presten kommer med dødsbud? Nei, forresten prestene ringer som oftest med dødsbud i dag.

Utenfor døren din står to-fire-seks-åtte-eller flere uniformerte politimenn. Bevæpnet og kledd i anti-terrorutstyr: Skuddsikker vest, hjelm og full pakke.

De er kommet for å hente barna dine.

Kanskje du har fått et varsel du ikke har tatt alvorlig? Tross alt bor du i det FN kaller «Verdens beste land [hva livsvilkår angår]» Kanskje du ikke har fått noen form for advarsel i det hele tatt, for det er ikke alltid slik. Ja, det er virkelig slik. Det er dokumentert flere ganger at politiet har dukket opp på folks dører, væpnet som om de skulle ta Arfan Bhatti eller Anders Behring Breivik.

I utlandet har man alt flere ganger blitt trukket sammenligninger mellom måten Politiet går Barnevernet til hende med østtyske Stasi, sovjetiske KGB, rumenske Securitate, endatil nazitidens Gestapo. Ingen av dem er langt fra sannheten.

Du har aldri øvet vold mot barna dine, ei heller har du forbrutt deg seksuelt mot dem. Men du har kanskje kjeftet høylydt på dem, eller kanskje du har uttrykt deg kanskje litt provokativt på Facebook for en måneds tid siden.

Noen leste det du skrev og klikket «Liker», og du har etterhvert fått en del «liker» fra venner og venners venner (her passer forøvrig godt å minne på det som står i Talmud: «Din venn har en venn. Din venns venn har en venn. Vær forsiktig med hva du sier.»)

Omsider ble det du skrev snappet opp av en eller annen som ikke trykket «liker». Det var fordi vedkommende ble sint. Han eller hun (eller var det hen?) likte ikke det du skrev. Han eller hun ble sint fordi din kone diet barnet ditt lengre enn det som ble ansatt vanlig, som i historien om Amy Johansen, som fortsatt diet sin sønn etter 15 måneder. (Min yngste datter ble diet til hun var to og et halvt. Hun ville helst fortsatt, men vi fant det nødvendig å avvenne henne da).

Det betyr ikke at det du skrev var verken forbudt, farlig, eller kriminelt. Slikt kan nemlig være straffbart. Problemet er at Norge den siste generasjonen har utviklet seg til et samfunn hvor grunnlovens «trykkefrihet bør forekomme» [gr.l. §100] ses ned på med forakt. «Ytringsfrihet» som det ble omskrevet til i 2004, høres jo deilig ut på papiret, men det tas ikke høyde for at vi, når vi er et samfunn hvor absolutt toleranse er vedtatt ved lov, samtidig ikke kan innrømme toleranse overfor intoleranse.

Intoleranse, det er for eksempel å snakke positivt om Israel, eller negativt om islam.

Da kan man selvsagt spørre om hvor tolerant «toleransen» egentlig er. Sannheten er at ingenting er mer intolerant enn absolutt toleranse. Sannheten er også at et virkelig fritt samfunn må akseptere selv det man ikke liker. Det fins andre måter å bekjempe det dårlige på enn via forbudspolitikk. Historien viser oss dette hinsides tvil. Se bare på 1920- og 30-tallets forbudspolitikk mot alkohol. Aldri har vel alkoholen flytt friere enn da. Dette kommer også til å gjelde forbud mot meninger man ikke liker.

Dette betyr at du med lov i hånd har lov til si hva du vil, men du har bare med å holde kjeft! Spesielt gjelder dette kritikk av statsråder, politikere og andre offentlig ansatte (les: Barnevernet) og homoseksuelt praktiserende.

Man levner ikke en tanke lenger på at saker kan være er i offentlighetens interesse, eller i allmennhetens interesse. Politiske saker regnes automatisk for å være av «offentlig og allmenn interesse.» Det er derfor så mange politikere slutter å uttale seg kritisk når de først har kommet i posisjon.

Barnevernet også for sistnevnte har beviselig mange ganger forsøkt å hindre kritisk søkelys på seg selv, enten det er i aviser eller på Facebook. Folk som får Barnevernet inn i familien, undertegnede inkludert, blir advart på det sterkeste å skrive noe som helst om dem eller saken på Facebook eller i Bloggiverset.

Det tas ikke hensyn til det faktum at det å være en offentlig person innebærer at de må vente, og tåle, langt større oppmerksomhet fra pressen og kritisk innstilte personer enn oss andre. Men akk, pressens rolle som vaktbikkje er ikke lenger hva den engang var. Man går stille i dørene og presenterer i høyden en gang i året noe kritisk, bare for å holde masken.

Har du ellers tenkt på dette: Hvis man ikke er villig til å bære kostnaden — med å være en offentlig person; har man egentlig da noe i en offentlig stilling å gjøre?

Hvorfor vil ikke Barnevernet ha åpenhet om sakene? Er det virkelig for å beskytte dem som blir rammet av deres vedtak? Eller er det for å beskytte sin egen ræv?

Å være i en offentlig stilling betinger større ansvar. Man kan for eksempel ikke gå på horehus, fare med løgn eller bruke kokain, bare for å nevne noen. Jeg mener ikke med dette å antyde at Barnevernsansatte går på horehus eller bruker kokain, men det er ugjendrivelig bevist at barnevernsansatte gjentatte ganger har løyet offentlig, også i min familes sak. Det fins lydopptak av samtaler som beviser dette. Men i Norge kan man etter lovendring faktisk ikke lenger menede seg.

Hva skal du så gjøre når politiet møter opp hjemme hos deg med fire-fem-seks firmabiler med reklame over hele siden samt på panseret og bak?

Det er faktisk ikke mye du kan gjøre. Det du kan gjøre er å vise til Grunnlovens §105. Ingen, heller ikke politiet, og slettes ikke Barnevernet, kan trenge seg inn i huset ditt uten at det først foreligger en rettskraftig dom om at de kan gjøre det. Det vil si, hvis du da ikke tillater at de kommer inn.

Ikke gjør det!

Politiet kan ikke engang beslaglegge/fjerne noe som helst fra huset ditt uten enten at det foreligger en rettskraftig dom, en arrestordre, eller at du gir samtykke til det.

Ikke gjør det!

Som for eksempel ble gjort da Politiet beslagla datautstyret i redaksjonslokalene til Medieportalen Usensurert tidligere i år.

Men dette er da veldig negativt syn på saken, er det ikke? Slikt skjer da vel ikke i gamle furet, værbitt?

Eller gjør det dét?

Jo, det skjer. Tallene fra 2016 (Statistisk Sentralbyrå) forteller at i fjor var 54 620 barn underlagt Barnevernets «overbeskyttelse». Dette utgjorde en økning på 1181 fra året i forveien, som var en økning på 351 fra året før det. Alt dette i lille Norge som har færre innbyggere enn det fins i mange store byer ute i den store verden.

La oss se på en annen statistikk.

I 2014 ble det levert 52 966 bekymringsmeldinger til Barnevernet i Norge. Av disse ble 11 029 henlagt sånn uten videre. Av de gjenværende 41 967 førte 17 310 saker til vedtak i systemet. Totalt ble 23 106 av ulike andre årsaker henlagt. Det betyr at i 2014 ble over 64 prosent av sakene avsluttet uten at noen dom ble felt (uten å gå nøyere inn på detaljene her, bortsett fra å nevne at 3,6 prosent av sakene ble henlagt fordi foreldrene tok med seg barna og flyttet – enten til en annen kommune – eller utenlands.)

Forøvrig: En henleggelse betyr ikke at du er frikjent. Det betyr at det fins verken beviser for det ene eller det andre. Saken kan dermed slumre i systemet og gjenvekkes på et senere tidspunkt hvis man finner en annen juridisk knagg å henge det på. De kommer til å prøve seg igjen. Jeg vet dette av egen erfaring.

Aksepter ikke det. Krev en dom! Bedre å bli dømt uskyldig enn å ha mistanken hengende over seg som Damokles berømte sverd. En dom kan omstøtes til din fordel. En henleggelse blir sjelden omstøtt til din fordel.

I 2015 ble det levert 54 396 bekymringsmeldinger. En økning på 2,7 prosent i forhold til året i forveien. Av disse ble 10 710, 19 prosent, blankt henlagt. Det totale antallet henleggelser – når man tar med de sakene som ble henlagt etter undersøkelser viser oss at kloss opp under 67 prosent ble henlagt.

I 2016 ble det levert 58 254 bekymringsmeldinger til Barnevernet. Det er én bekymringsmelding hvert niende minutt døgnet rundt. En økning på 7,09 prosent siden året i forveien, i et land hvor den totale årlige befolkningsveksten er under 1,5 prosent øker bekymringsmeldingene nesten det femdobbelte.

Av disse ble 17,75 prosent blankt henlagt, mens det totale antallet henleggelser var 37 429, eller 64,25 prosent. Man kan spørre seg selv: Dersom henleggelsesprosenten er så høy, vitner ikke det om at det er noe som ikke stemmer et eller annet sted i kjeden?

Men hva skal du gjøre? Mange tenker når de får høre at barnevernet har tatt noens barn i deres umiddelbare nærhet eller nabolag: «Ingen røyk uten ild». Men stopp opp spør deg selv: Vitner disse tallene om at det er et realistisk bilde? Faktum er at på under ti år har antall bekymringsmeldinger økt med nesten 50 prosent. Vitner ikke det heller om at Norge utvikler seg til å bli et angiversamfunn, nær 30 år etter at kommuniststatene i Øst-Europa falt og angiversystemene forvitret, vokser disse systemene seg årvisst sterkere i Norge. Og samtidig våger man å snakke nedsettende om Janteloven? Det kan sies om Norge som det heter seg i Hamlet. «Det er noe råttent i [Norges] rike».

Hva skal du da gjøre?

Få din ektefelle/samboer og unger ut av landet. Men hold kjeft om det til dere er i sikkerhet.

Ikke si noe til noen om det. Ikke engang til dine foreldre, venner eller svigerforeldre.

Kanskje det endatil er lettere å finne seg en jobb i utlandet? Søk gjerne politisk asyl. Muslimer fra den tredje verden har ikke enerett på å være flyktning eller bli kvotert inn i NAVs systemer. Det fins nok av land å velge mellom. Det viktigste er at dere kommer dere bort fra Norge – før noen form for rettslig prosess blir påbegynt fra barnevernets side.

Det betyr lite og ingenting om du er norsk statsborger eller ikke. Straks en rettslig prosess blir påbegynt, er du nemlig kriminell hvis du tar barna med deg ut av landet, utenfor Barnevernets rekkevidde. Stavanger Kommune tillot Barnevernet lokalt å bruke 500 000 for å hente to barn hjem fra Tyrkia.

Hører du meg? Dette er hva du skal gjøre, dersom du kjenner lukten av barnevernet i din nærhet:

Ta din ektefelle/samboer og barna med deg. Kom deg ut av Norge!

Enda bedre, hvis du ikke er norsk, og har barn som er yngre enn 18, så ikke ta dem med hit. Din kultur er ganske sikkert i strid med rådende norsk politikk. Spesielt hvis du er kristen eller jøde. Når endatil norske borgere flykter landet for å komme bort fra Barnevernet, tror du da virkelig de bryr seg om de barna de tar kommer fra et annet land?