«Husk å elske samfunnet»

Kristne bør tenke over hva «trofast nærvær» kan bety i møte med vår tids utfordringer.

Den danske forfatteren Tor Nørretranders har funnet opp et nytt ord: «samfunnsglede». Det er også tittelen på hans nye bok. – Samfunnsglede er en måte å anerkjenne det som er, og si takk for at det finnes, sier Nørretrandersi et intervju med Kristeligt Dagblad.

Forfatteren er selverklært ateist, men mener kristendommen har innprentet i oss verdien av tilgivelse, barmhjertighet og fellesskap. Slike verdier mener han er avgjørende for å møte samtidens største utfordringer.

Forfatteren peker på klimakrisen som det sentrale eksempelet på hvor viktig det er at mennesker finner sammen og utvikler løsninger som kommer «nedenfra». En kunne også peke på «åndsklimakrisen».

Det er flere trekk ved kulturklimaet i vår del av verden som gir grunn til uro for framtiden. Svekket tillit, økende motsetninger og smuldrende verdifellesskap er noe av det som preger mange land i Vesten.

Fra et kristent utgangspunkt er det mange utviklingstrekk som virker til å gå i feil retning. Det kan synes som om vi er vitne til en fragmentering og oppløsning som ingen helt aner hvor vil føre. Kristendommen demonteres og forsvinner som felles referanseramme og fundament. Når verden ser slik ut, er det flere fristelser som kan melde seg.

Vi kan bli redde og sinte, vi kan ty til lettvinte løsninger som virker mot sin hensikt, eller vi kan isolere oss.

Da kan nettopp «samfunnsglede» være et godt ord å tenke på. Fellesskapsdimensjonen er et umistelig kjennetegn ved den kristne tro. Guds godhet og sannhet angår ikke bare «meg og mitt», og dem vi måtte identifisere oss med. Den angår alle mennesker.

«Trofast nærvær» er en strategi for kristent samfunnsengasjement som den amerikanske sosiologiprofessoren James Davison Hunter har skrevet om. Han mener kristne ofte velger strategier for å beskytte seg fra samfunnet eller går for langt i å tilpasse seg samfunnet for å vise at kristendommen fortsatt er relevant.

I stedet peker Hunter på profeten Jeremias råd til jødene som var havnet i eksil i Babylon. De skulle «søke byens beste», og tenke langsiktig om hvordan de best kunne leve et trofast liv i samsvar med Guds vilje, til beste for sine medmennesker.

Et av de store tankekorsene ved deler av den moderne miljøbevegelsen er at den enten blir dystopisk eller utopisk. Det første innebærer å svartmale fremtidsutsiktene slik at det bare skaper frykt og motløshet. Det andre innebærer en urealistisk tro på at mennesket råder over sin egen tilværelse, noe vi på mange måter slett ikke gjør.

Kristne er ikke kalt til å være verken desillusjonerte fatalister eller naive optimister. Vi har fått et forvalteransvar for vårt eget liv, menneskene vi lever sammen med og jorden vi bor på. Det skal vi ta alvorlig.

Og det innebærer å engasjere oss for å ta vare på alt som best vi kan, og kultivere ressursene vi har fått til beste for alle. Vi skal «huske å elske samfunnet». Men samtidig kan vi hvile i at vår og verdens fremtid i siste instans ligger i Guds hender.

Uten en slik trygghet er det all mulig grunn til uro for fremtiden, enten vi snakker om klima, åndsklima eller andre forhold. Men den som setter sin lit til Gud, kan alltid ha håp. Og er det noe verden trenger i dag, så er det mennesker med håp.