Hosianna

En sann opp­da­gel­se av at Jesus har makt til å vekke so­ven­de hjer­ter, for­ene ge­ne­ra­sjo­ner og ut­jev­ne for­skjel­ler.

«Har vårahjärtan slum­rat till i den här he­liga tysta kyr­kan», syn­ger tu­ba­du­ren Lars Win­nerbäck i sin sang «Ho­si­an­na». Det kan virke som om svens­ken gir oss et ord i rett tid. Det er så mye som stje­ler opp­merk­som­he­ten vår at vi har fått et lov­sangs­pro­blem.

Ser vi bort fra ho­mo­fili­de­bat­ten, er det lite som vek­ker mer fø­lel­ser blant krist­ne enn nett­opp sang og mu­sikk. Hvor­for? Fordi lov­sang ofte har blitt noe helt annet enn hva det var tenkt til å være.

Når vi leser evan­ge­lis­ten Mar­kus' tekst om Jesu inn­tog i Je­ru­sa­lem, vekt­leg­ger vi ofte fol­kets hyl­lest, palme­gre­ne­nene og Ho­si­an­na-ro­pe­ne. Men hos evan­ge­lis­ten Lukas blir vi tatt med «bak ku­lis­se­ne». Lov­san­gen var nem­lig ikke uni­son. Slett ikke alle lot seg rive med av folke­meng­dens en­tu­si­as­me. I ste­det vakte de høy­lyd­te hyl­nings­ro­pe­ne ir­ri­ta­sjon hos en grup­pe fa­ri­se­ere. De fant det så for­styr­ren­de at de ba Jesus selv om å irette­set­te til­hen­ger­ne sine.

Som lov­sangs­le­der har jeg blitt vant til å få til­bake­mel­din­ger. Mange av disse er gode og kon­struk­ti­ve. Men på­fal­len­de mange til­bake­mel­din­ger hand­ler om stil, form og fa­song.

Det er selv­føl­ge­lig ikke fa­ri­se­e­r­isk å fore­trek­ke én til­be­del­ses­form fram­for en annen. Mu­sik­ken rører ved fø­lel­se­ne våre, og vi er alle skrudd sam­men for­skjel­lig. Den mu­sik­ken vi opp­da­get som ten­årin­ger føl­ger oss gjer­ne gjen­nom livet. Mu­sik­ken be­rø­rer ånd, kropp og sjel. Der ån­de­li­ge er­fa­rin­ger veves sam­men med gode min­ner, ska­pes ster­ke fø­lel­ser. En slik opp­da­gel­se kan hjel­pe oss til å na­vi­ge­re i et ofte kre­ven­de land­skap, der pre­fe­ran­se­ne er mange og me­nin­ge­ne ulike.

Det er na­tur­lig at lov­sang pro­vo­se­rer. Til­be­del­se er noe av det mest ra­di­ka­le vi kan gjøre i en tid der det meste hand­ler om oss. Uan­sett smak og behag: Lov­sang må aldri hand­ler mer om oss enn om Jesus. Sann til­be­del­se be­gyn­ner med opp­da­gel­sen av hvem Han er. Lukas skri­ver i da­gens bi­bel­av­snitt at di­sip­pel­flok­ken i glede be­gyn­te «å prise Gud høy­lytt for alle de mek­ti­ge gjer­nin­ger de hadde sett».

For noen hand­ler det om å opp­da­ge Jesus for førs­te gang. For andre hand­ler det om en gjen­opp­da­gel­se av gamle sann­he­ter. En sann opp­da­gel­se av at Jesus har makt til å vekke so­ven­de hjer­ter, for­ene ge­ne­ra­sjo­ner og ut­jev­ne for­skjel­ler.

Vi kan ikke til­la­te at lov­sang, noe som er ment å for­ene oss rundt til­bel­del­sen av Jesus Kris­tus, blir det som skil­ler oss. En av lov­san­gens opp­ga­ver er å male et bilde av Jesus for men­nes­kers øyne. Men ut­ford­rin­gen opp­står i det vi ikke ser det samme bil­det. Evan­ge­lis­ten for­tel­ler oss at selv om Jesus selv kom ri­den­de gjen­nom folke­meng­den, var det ikke alle som gjen­kjen­te ham som Frel­ser.

Spørs­må­let om lov­sang har ofte be­gynt i feil ende. Vi har brukt det meste av tiden på å dis­ku­te­re ytre for­mer, mens vi har mis­tet til­be­del­sens egent­li­ge hen­sikt av syne. Vi har for lengst stilt dia­gno­sen, men nå er det på tide å finne medi­si­nen.

Der vi dis­ku­te­rer san­ger, leter Jesus etter sann­het. Og der vi dis­ku­te­rer stil, ser Jesus etter ånd. Jesus kom­mer fort­satt ri­den­de inn i våre byer, kir­ker og fa­mi­li­er. Som krist­ne er det vår opp­ga­ve å gjen­kjen­ne Ham og rydde vei for hans komme. Det gjør vi best ved å gi ham den æren og til­be­del­sen han for­tje­ner.

Hel­dig­vis står og fal­ler ikke Guds rike på vår til­be­del­se. Det er ster­ke­re enn som så. Der­som vi ikke til­ber «skal stei­ne­ne rope», sier Jesus. Måtte Gud vekke våre hjer­ter, åpne våre øyne og løse våre tun­ger slik at ingen stein skal be­hø­ve å rope for oss.